Jeg har ei venninne som bor på en annen kant av landet. En av dagene denne påska dro hun og familien på dagstur til hytta si som ligger i en annen kommune enn der de bor. Der skulle de være noen timer. Sette seg i solveggen og nyte utsikta. Kjenne på stillheten. Sånne ting. De hadde bare vært der i tolv minutter før politiet ringte. Fastboende naboer hadde tipset om aktivitet ved hytta. Så venninna mi med familie måtte love på tro og ære at de skulle reise hjem etter noen timer. Altså følge det som hele tiden hadde vært planen.

Slik har det altså blitt. Dette var påska da «hyttefolket» ble stemplet som potensielle svikere. Samtidig ble det påska da rettskafne borgere syntes det var på sin plass å gjøre tystere av seg selv. Godt skjult bak gardinene har det blitt tystet. Ikke bare på folk i hytter, men også på folk som ser ut som om de er for mange i lystig lag. De bør ha en god forklaring. Ellers så.

Begrepsbruken i koronatid er en studie verd. Når begynte vi å tenke på «hyttefolk» som en ensartet gruppe, egentlig? Hyttefolk representerer vel mer eller mindre et snitt av den norske befolkningen, skulle jeg tro. Like forskjellige og like som alle oss andre som tilfeldigvis ikke er «hyttefolk».

Et annet begrep jeg reagerer på i disse tider, er bruken av ordet «krig». Det blir sagt at vi er i krig, en krig mot «en usynlig fiende». Ikke uten grunn at begrepet brukes, kanskje, siden verdensledere som Donald Trump og Emmanuel Macron begge har definert koronakrisen som «krig». Men dette er ikke en menneskeskapt væpnet konflikt og sammenligningen kan nok føles veldig feil for de som faktisk er i krig. Før påske intervjuet jeg Elizabeth Hoff på telefon. Hun fortalte at hun jobber på spreng med koronasituasjonen i Libya, på oppdrag for WHO. Hun er omringet av piggtråd og sandsekker, mens bombene smeller konstant fra verden utenfor området hun befinner seg i. Det hun opplever i Libya, det er krig. Det vi opplever her er ikke krig, selv om det er ubehagelig og, for mange, trist.

Også har du andre begreper vi har tatt i bruk nå. Gårdeiere har blitt stemplet som «grådige eiendomsbaroner» som «må gjøre sin del av dugnaden». Jo da, det finnes «eiendomsbaroner» blant oss, men det finnes også ganske mange gårdeiere som selv trenger leieinntekter for å kunne forsvare egne lån og utgifter. Ordet «dugnad» har forresten blitt redefinert som noe som settes i gang av staten. Helt på tvers av det private småskalainitiativet som fram til nå har vært synonymt med ordet. Så har du «heltene» og «frontlinjen». Alle gamle ord med ny betydning. Fine og fortjente det sistnevnte, altså. Selv er jeg en del av «joggerne». Det er vi som er de ufyselige folka som puster, peser og spytter (?!) for mye når vi passerer andre.

Oppå det hele har du koronaordene. Vi står etter sigende alle i fare for å bli «koronafeit» og «korona-alkis», midt oppi all den alternative «koronakosen», før vi tar «koronaturen» eller jobber fra «koronakontoret» (altså hjemme). Jeg tror vi alle sammen har litt «koronafrykt» og allerede er «koronalei». Da er det viktig at vi er snille med hverandre og tenker på at vi takler denne merkelige situasjonen forskjellig. Også må vi huske at merkelapper ofte utdeles med en baktanke, for å oppnå noe. Enten det er ris eller ros.