I møte med dagens usynlige fiende sitter også landets kulturarbeidere, enten de pleier stå på eller bak scenen, og lurer på når de skal se sitt publikum igjen. Og ikke minst hvordan. I hvilken form.

På nettet har vi siden nedstengningen av landet sett hvordan spesielt musikere, men også skuespillere og andre, har kastet seg rundt og i en kollektiv og kreativ innsats funnet nye former for digital formidling, ikke minst med en digital hatt i form av et vippsnummer, som moderne gatemusikanter.

Eksemplene på nye former for kulturformidling som har åpenbart seg den siste måneden er mange: Fra intime stuekonserter streamet på Facebook, til profesjonelle produksjoner på betalingsplattformer, fra å hente inn det gamle formatet drive-in-kino til det relativt nye konseptet drive-in-konsert, familiekino (kinosal til utleie for familier), online-festivalen Vi er live, som skapte en blanding av konsert og musikkvideo. Her i byen har paradoksalt den mest analoge scenen av alle, gode, gamle Teaterfabrikken så langt vist seg å være de mest innovative på digitale flater, med online-bingo og eget talkshow i umiskjennelig stil.

Noen av disse nye formene for kultur vil åpenbart være tilpasset den spesielle tiden vi er inne, men andre vil garantert leve videre etter alt dette. Ingenting erstatter opplevelsen av å være fysisk til stede, men ved å strømme digitalt, når man så mange flere. Man senker terskelen for å oppdage noe nytt. På en vanlig jazzkonsert kommer det som regel rundt 50–60 stykker. Når vi på Parken kulturhus streamet en konsert med jazzmusiker Dag Filip Roaldsnes før påske, i samarbeid med Sunnmørsposten, var det 10–15 ganger så mange som så på.

Parken kulturhus har vært stengt for publikum siden 12. mars, og over 50 prosent av vårsesongens program er avlyst eller utsatt. Men i påskeuka skjedde det noe hos oss. Kunstner Christoffer Svendsen inntok foajeen i kulturhuset og skapte, nærmest på impuls, en enkel, men slående kommentar til det nedstengte kulturlivet: En installasjon av våre nå ubrukte stoler. Publikum er fraværende. Applausen har stilnet. Stolene er nærmest vektløse og svever i et tomt rom, som et bilde på «Tilværelsens uutholdelige letthet», for å sitere forfatteren Milan Kundera.

For oss som fortsatt jobber i kulturhuset, og nå driver med forefallende vedlikehold og oppussingsarbeid, strømming av konserter, refundering av avlyste forestillinger og annet, har installasjonen blitt en daglig påminnelse om fraværet av publikum. Et kulturhus skal være en møteplass mellom publikum og musikere, kunstnere og skuespillere. Hva blir vår oppgave når dette ikke lenger er mulig? Samtidig er det viktig å huske på at det er forsamlinger som er forbudt, og ikke det å skape kunst og kultur. Vi må bare finne nye måter å formidle det på, som ivaretar sikkerheten til publikum. Kan vi f.eks. gjøre noe i byparken? Kan vi bruke vår glassfasade som scene? Kan vi lage «musikalske vandreutstillinger?» Kan vi fortsette å koble de som har noe på hjertet, og de som vil oppleve det?

Inntil videre blir oppgaven å finne nye måter å nå publikum på i den situasjonen vi er i nå. Alt kan ikke handle om det digitale. Vi skal møte publikum igjen, men, som Vera Lynn sang, akkurat hvordan er noe vi nå rett og slett bare må finne ut av.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!