Jeg sitter i den gule lenestolen, tenker hardt og fokusert mens jeg ser ut av stuevinduet. Det er midten av februar og det har snødd i natt. Himmelen er lysegrå og skydekket er lavt. I min venstre hånd holder jeg mobiltelefonen. Jeg snakker med overlegen i NAV, som har ringt meg, og jeg sier: – Jeg er allerede 81 prosent medisinsk invalid, målt av en spesialist på Sunnaas sykehus i 2009.

– Det tallet gjelder ikke lenger, det er utdatert, svarer NAV-overlegen.

Jeg begynner å le en kort, nervøs latter før jeg sier. – Jeg blir i alle fall ikke friskere som årene gå. Jeg har afasi, problemer med å finne ord. Og jeg er delvis lammet i min høyre side, så nå er det kampen for ikke å havne i rullestol som gjelder.

Jeg hadde trodd at i mitt tilfelle ville det å få innvilget søknaden om medisinsk uføretrygd være som en «walk in the park». Men noen enkel tur i parken var det så sannelig ikke. Det viste seg derimot å bli en lang og frustrerende prosess.

Det har tatt nesten to og ett halvt år siden jeg søkte NAV om å øke uføregraden fra 55 prosent til 100 prosent.

Etter at jeg fikk slag, så hadde jeg vært i jobb, for jeg ville arbeide!

Etter en lang og tøff rehabiliteringskamp, så fikk jeg etter fem år igjen forlagsjobben i Oslo. Jeg arbeidet fra 2010 i halv stilling, til tross for min invaliditetsgrad. Det var viktig at jeg som en relativt ung og målbevisst kvinne kunne komme tilbake i jobb og vise at jeg kunne. «Man må imidlertid være klar over at det er stor risiko for at hun kan bli uførepensjonert 100 % i framtiden», het det om meg i Spesialisterklæringen fra Sunnaas sykehus.

I 2017 var «framtiden» kommet. Jeg hadde året før gått fra å være urban og single til å flytte ut av byen sammen med min mann og fått en hel bonusfamilie. Jobb og fatigue (sykelig form for tretthet og utmattelse, som rammer 7 av 10 som har fått slag) tok nesten knekken på meg. Jeg søkte dermed om full uføretrygd.

Denne lange prosessen på snart to og ett halvt år, har inkludert hele fire erklæringer fra min fastlege. Tre saksbehandlere i NAV har kommet og gått, og jeg er på den fjerde nå. Bare en gang har jeg vært kallet inn til samtale, og den gangen innrømmet saksbehandleren at hun ikke ante hva afasi var.

Den lange prosessen inkluderte også at jeg ble sendt på en måneds arbeidsavklaring. Nok en vurdering skulle gjøres. Hele meg var som en røyksky da jeg steg inn på venteværelset, og som røyk forsvinner mot sol, svant også min fiendskap. Hun var klok og hyggelig den kvinnelige saksbehandleren. I sin rapport fra avklaringstiltaket, vurderte hun at jeg har lite/ingen arbeidsevne etter ordinære arbeidskrav.

Fra 1. mai i år har jeg fått innfridd søknaden om full medisinsk uføretrygd. «Du har nok med å fungere i hverdagen», heter det der.

Ja, jeg har spennende utdanning og erfaring. Ja, jeg har lyst å arbeide igjen. Men nei, jeg har ikke helse til det. «NAV vurderer at du har mer enn nok med å mestre hverdagen og dagliglivets aktiviteter i overskuelig fremtid», skrev de endelig i sin konklusjon som jeg mottok i april.

Har jeg blitt behandlet så strengt fordi jeg kjempet jeg meg tilbake til arbeidslivet etter slaget? Spilte det faktum at jeg hadde forfattet en bok, at jeg skrev fagartikler og hadde en dog en blogg en rolle? Jeg følte i alle fall at NAV ville presse siste rest av arbeidsevne ut av meg.

Det skal lønne seg å arbeide, sier NAV. Blir vi holdt på arbeidsavklaringspenger for å «lure» antall uføre?

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!