Denne tradisjonen står sterkt her i bygda også. Kanskje spesielt hos de eldre. Min trofaste nabo på over 90 år flagger alltid på frigjøringsdagen, men i år var gode råd dyre. Flagget vaier ikke i vinden slik det skal.
Jeg observerer henne gjennom vinduet fra hjemmekontoret mitt. Hun kommer gående ut fra huset sitt og skal hente posten. Samtidig kommer postmannen kjørende og skal levere posten til henne. Kanskje håper hun på et «hei og god dag». Et møte som betyr mye til vanlig, men som betyr ekstra mye nå som vi er mer isolerte. I dag får hun imidlertid mer enn et «hei» og et smil. Og jeg blir vitne til det mest rørende jeg sett på lenge.
For denne postmannen ser henne. Han ser at flagget ikke vaier, og uten å nøle hjelper han henne å heise flagget. Sammen står de der og beundrer friheten som heises til topps. Før han gir henne et vennlig smil og kjører videre på postruta si.
Tusen takk til postmannen som fikk friheten til å vaie i vinden likevel. Tusen takk for at du gjorde frigjøringsdagen min helt spesiell. Jeg er sikker på at den gode damen takker deg også.