Alltid et eget rom forbeholdt engelsk fotball

Stort mer engelsk enn Craven Cottage er det vanskelig å få det. Og Lars Tjærnås elsker det.

Bakary Sako og Nikolay Bodurov i kamp om ballen på Craven Cottage.   Foto: Digitalsport

meninger

Det lukter svidde hamburgere og enda mer svidd løk. Det rusler menn, og noen damer, i sin beste alder i oransje drakter gjennom praktfulle Bishops Park. Ja, hvite drakter også. Flest hvite, faktisk. Men bemerkelsesverdig mange oransje.

Det er sensommer i London. Themsen flyter sakte forbi på nedsiden av parken.

Spesiell forventning

Da ser jeg flomlysene. Og da kommer også følelsen for første gang denne kvelden. Det er kamp. Og jeg merker at jeg gjenkjenner den helt spesielle forventningen som møter meg hver gang jeg skal på kamp i England.

Misforstå meg rett. Jeg gleder meg til 4. divisjonskamper i Norge også. Jeg blir slått til bakken av beundring over toppkamper i Spania eller Tyskland og elsker lidenskapen i Italia.

Likevel er det noe jeg deler med veldig mange andre. Det er alltid et eget lite rom forbeholdt en engelsk fotballkamp et sted i hjertet. Det trenger ikke være Liverpool-Manchester United. Det kan for eksempel være Fulham-Wolverhampton.

Dette er egentlig ikke to lag jeg liker særlig godt. Fulham av den enkle grunn at de er rivalene til mitt kjære QPR. Wolves fordi de en vårdag i1976 var uforskammet nok til å la Liverpool score tre ganger mot seg siste kvarter av siste runde og snyte samme klubb for sin første ligatittel.

Smilende Magath

Det er glemt når jeg rusler opp trappene på Craven Cottage, stadion jeg alltid er litt forundret over at fortsatt ikke har ramlet sammen siden sist jeg var her, men som trosser tidens tann med alle virkemidler.

Fulham har for øvrig trolig gjort seg fortjent til en pris som så langt ikke har fått et navn, men som uansett er en prestasjon av rang. De har fått manager Felix Magath til å smile i programmet. Jernmannen smiler. Et bemerkelsesverdig syn.

Det er neppe starten av sesongen han smiler over. Etter nedrykket fra Premier League i mai er det ikke forventet at han skal ta klubben tilbake.

Det er forlangt at han skal gjøre det. Derfor presenteres en tropp på 36 mann (!) i programmet, mange av dem med navn og meritter som tilsier at ryktene om at klubben betaler gode lønninger på dette nivået stemmer.

Oransje ekstase

Gjestenes manager Kenny Jackett har større grunn til å smile i samme program. Etter en tung tid, der klubben brukte og kastet managere som vi andre kaster melkekartonger, blant dem Ståle Solbakken, er han mannen som ledet Ulvene til opprykk denne våren. Ikke bare det, de tok fabelaktige 103 poeng, ny klubbrekord. De har bokført tre poeng på sine to første kamper.

Det var med andre ord to divisjoner mellom disse klubbene for drøyt fire måneder siden. Det er kanskje noe av denne suvereniteten Fulham ønsker å markere ved å legge inn blå striper i de hvite draktene slik at de ser ut som Argentina.

Lars Tjærnås har vært på fotballkamp i England.   Foto: Ørn E Borgen

De så ikke ut som Argentina da spillet startet. Med ett unntak. De hadde forsvarsspillere som tilsynelatende hadde som mål å dele motstanderne i to med taklinger. Belønningen var to gule kort første ti minutter.Et briljant innøvd cornertrekk sendte gjestene opp i 1-0. Flat corner, overhopp og skudd. Enkelt og vakkert satt inn av store sterke Bakary Sako.

Hvem hentet han til klubben? Ståle Solbakken.

De oransje bak motsatt mål når ekstase. Mange tusen har tatt turen en sen onsdagskveld. De står ikke tilbake for noen supportere i mer navngjetne klubber.

Svake Fulham

Det er en kamp mellom en enhet og noen enkeltspillere. Bortelaget er enheten, der to eller flere tenker samme tanke samtidig.

Fulham er skremmende svake. Selv innkast kastes rett i bena på motstandere. Frustrasjonen når nye høyder på radene bak meg for hver feilpasning. Felix Magath virker for øyeblikket omtrent like verdsatt som en brunsnegle på stuegulvet.

Det er mulig at «London calling» , som dundret over høyttalerne ved starten av andre omgang satte fart i hjemmelaget. Første omgangs famling ble tidvis erstattet av antydninger til besluttsomhet. Toppscorer Ross McCormack burde utlignet.

Jeg registrerer at bortelaget venstreback Scott Golbourne spiller med svarte fotballstøvler, og noterer en stjerne bak navnet.

«Give him the sack»

Stjerne bak navnet er det få av hjemmelagets spillere som fortjener. De er rett og slett "imponerende svake" denne kvelden. Hvor lenge Felix Magath sitter er et ømtålig, men godt spørsmål. "Give him the sack" runget blant deler av publikum da han ruslet i garderoben.

Vondt burde blitt verre på overtid da Wolves ble tildelt et korrekt straffespark. Bakary Sakos straffe ble imidlertid elegant reddet av det finske keepertalentet Jesse Joronen. Det endte likevel med borteseier.

Forventningene og forutsetningene tilsa ni poeng etter tre kamper. Nå har de null.

Langt lysere for Wolverhampton, som så ut som et lag vant med å vinne, og fulle av selvtillit. Det er tidlig for tunge konklusjoner, men bli ikke sjokkert om dette laget ryster flere av favorittene denne sesongen.