«Det Brann trenger er spillere som Helge Haugen og Lars Grorud»

BLOGG: Ikke nødvendigvis dem, men noen med deres erfaring.

Helge Haugen og Lars Grorud var aldri de største stjernene i Brann, men de har mange av de egenskapene som skal til for å hjelpe klubben tilbake i toppen, mener Roy Ellingsen.  Foto: NTB scanpix

meninger

Det er aldri bra å rykke ned. Men det går an å bruke det til noe bra. Dessverre har jeg ferske, personlige erfaringer med å takle nedrykk.

31. mars 2012 var en av de verste dagene i mitt liv. Signalene hadde da vært der i noen måneder. Selv om det selvsagte målet før sesongen var gull, rykket Djurgårdens IF sin ishockeyavdeling ned fra svensk eliteserie – for første gang i min levetid.

Det føltes ydmykende, pinlig, skandaløst og som en personlig fornærmelse. Djurgården har det meste av min levetid vært et av verdens beste ishockeylag, i hvert fall av dem som spiller etter de internasjonale reglene. Nå skulle vi spille mot lag som Almtuna, Tingsryd og Troja/Ljungby – ikke mot de beste.

Alle vil knuse Brann

Situasjonen er til forveksling lik den Brann kommer til å møte i sesongene fremover, hvis det ikke blir opprykk med det første. Hver gang Djurgården kom på i Sveriges grisgrendte strøk, var det fullt hus, partytelt utenfor og klubbkasserere med dollartegn i øynene. Det var tidenes begivenhet. Alle lagene fant frem det lille ekstra. Det største som fantes, var å slå Djurgården.

De siste sesongene har Brann-laget skreket etter lederfigurer.

BLOGGER: Roy Ellingsen er journalist og redigerer i 100% Sport. Han har jobbet i Bergens Tidende siden 2001. Han dømmer ishockey på forbundsnivå, er oppvokst i Bergenshallen og er medlem av to ishockeyklubber; Djurgårdens IF og Lyderhorn. Aller helst skriver han om ishockey, men som sportsjournalist i Bergens Tidende har han også dekket Brann, Løv-Ham, Sogndal, Fyllingen, Tertnes, Sandviken, Arna-Bjørnar, Nyborg, BSI og en hel rekke enkeltutøvere tett.  Foto: Jan M. Lillebø

Slik hadde vi det i to år, frem til vi på spektakulært vis – og med hjelp fra erkerival AIK – rykket opp igjen i vår. Lite visste jeg da at Brann skulle snuble ut av sin serie senere samme år.

Fortjent nedrykk

Jeg har hatt fast plass på Brann Stadion siden før jeg ble født. Også da jeg bodde i utlandet, spanderte jeg på meg partoutkort. Selv i årene der jobben min var å dekke Brann sine kamper, beholdt jeg mitt partoutkort på Stadion. Det er på mange måter en del av den jeg er.

Likevel har ikke dette nedrykket gått nevneverdig inn på meg. Allerede i august forsonte jeg meg med at dette kom til å gå på trynet. Ingen lag med Stephane Badji i Xavi-rollen fortjener å overleve på noe nivå. Badji har mange kvaliteter som fotballspiller, men han er ingen servitør.

Ingen rykker noen gang ned ufortjent. Det hender lag som fortjener å rykke ned overlever, men et nedrykk er alltid rettferdig.

Noen må ryke

Opplevelsen de to siste årene har rustet meg for dette. Jeg er klar for et nedrykk. Ikke misforstå. Det er alltid feil å rykke ned. Å spille i en høyere divisjon er alltid å foretrekke. Men for at den europeiske lagidrettsmodellen skal ha noe for seg, må noen rykke ned av og til.

Etter at skandalen er et faktum, er det mindre interessant hvorfor det gikk galt. Det store spørsmålet er hva man skal gjøre nå. Djurgården gjorde den tabben å satse for mye på gamle helter i den første sesongen utenfor eliteserien på over 35 år. I år to hadde vi et lag som var bedre rustet for Allsvenskan. Da, og først da, rykket vi opp.

Bygge et lag for divisjonen

Der er det en del lærdom Brann kan trekke. For å rykke opp fra 1. divisjon, trenger de noen 1.-divisjonsspillere. Noen som har vært med på dette før, som vet hva det handler om. Noen som «kan» rykke opp fra dette nivået. Noen som de gamle Brann-spillerne Helge Haugen og Lars Grorud. Jeg sier ikke at det må være dem – på ingen måte – men noen som dem.

De siste sesongene har Brann-laget skreket etter lederfigurer. De har kun hatt én, og det kan umulig være tilfeldig at Sportsklubben har sett ut som et eliteserielag i de få kampene Markus Jonsson har vært på banen, mens de ellers har holdt stø kurs for nedrykk, selv om han egentlig ikke utmerket seg noe særlig som spiller. Det var da Jonsson seg sammen i midtsirkelen under hjemmekampen mot Mjøndalen at Brann fikk nådestøtet. Der og da rykket de ned.

Likevel har ikke dette nedrykket gått nevneverdig inn på meg.

Det Brann behøver nå, er ikke et eliteserielag. De trenger et opprykkslag for 1. divisjon. Og på Sotra løper en annen tidligere Brann-spiller med nyttig erfaring rundt. Bjarte Haugsdal var kaptein store deler av Stabæk sin opprykkssesong i 2013. Det viktigste for meg er likevel den lærdommen jeg fikk som supporter. Kampene i en lavere divisjon er akkurat like viktige for hverdagen din, akkurat like spennende og like altoppslukende som en kamp i øverste divisjon. Det er bare litt kjipere å tape dem.

Ganske mye kjipere, egentlig.

Den dagen Brann er oppe igjen – enten det tar ett eller tretten år – kommer de som fremdeles har partoutkort til å tenke:

– Det er gøyere å vinne over Viking enn å tape for Hødd.