«Etter mange, lange år: Endelig har vi et lag å tro på igjen»

KOMMENTAR: Det er synd om dette laget ikke får prøve seg EM neste år. Det kan være begynnelsen på noe artig.

Ola Bernhus mener Norge har noe å gjøre i EM-sluttspillet neste sommer. Her blir Joshua King gratulert av Martin Ødegaard etter scoringen mot Spania lørdag.   Foto: Stian Lysberg Solum

meninger

Først en tilståelse: Jeg er av dem som aldri har vært lei meg for at Norge ikke har klart å kvalifisere seg til EM eller VM-sluttspill i mannefotball.

Snålt, egentlig. Det er vel mangel på patriotisme, mangel på nasjonalfølelse – eller en motsatt holdning: fotballglede?

Få gleder

For hva kunne vel Norge bidra med til sluttspillenes kvalitet og dramatikk, annet enn å være sparringpartner for de gode? Den rollen kunne like gjerne Irland og den slags land spille. Det enkle og primitive, altså det norske, ville likevel ikke gi noen gleder, har jeg tenkt.

Nå skjer det noe med disse tankene. Det landslaget som Lars Lagerbäck bestyrer nå, er såpass fascinerende at det er mulig å forestille seg at det vil ha noe i et sluttspill å gjøre – i første omgang i EM neste år, så i senere VM og EM.

Frem til nå har bare tanken på at Norge skulle være med, forstyrret forventningene. Vi var med i VM 1994 og 1998 og EM 2000, uten å bidra med mye mer enn – ja, hva da?

Norge røk ut i 1994 og 2000 på feighet etter å ha vunnet åpningskampen. Da laget hadde kommet seg gjennom innledningen i 1998, sviktet motet igjen.

Og vi gikk inn i en varig tilstand av skuffelse og motløshet. Dette er visst ikke noe for oss, og det er helt greit. Norge kunne likevel ikke bidra til å bringe fotballen fremover, til det er vår defensive holdning til fotballspillet for inngrodd.

Norge nådde åttedelsfinalen i VM i 1998. Der tapte en deppet Kjetil Rekdal og Norge 0–1 for Italia.  Foto: Erik Johansen/Scan-Foto

Godt å slippe

Derfor har det ene mesterskapet etter det andre gått uten at norsk deltagelse har vært savnet, ikke av andre nasjoner, ikke av så mange nordmenn heller.

I stedet har vi kunnet glede oss over å slippe den overdrevne sjåvinismen som gjerne overmanner norske utøvere, ledere, journalister og ølturister så fort norske idrettsutøvere skal være med på noe større enn vårt eget indre liv. Det gjelder alle idretter.

Et EM og VM skal være for de aller beste – på jakt etter det ypperste.

Men har vi nå kommet så langt at vi kan forsvare å være med på dette?

Det nøkterne svaret er: om en stund. Det optimistiske svaret er: ganske snart.

Typene

Det norske laget er ungt, og neste år kommer muligens for brått på. 2022 eller 2024 passer bedre. Men det er nå vi er på stemningsbølgen, det er nå nye spillere blomstrer ut, lagfølelsen er nesten uimotståelig og folket begynner å tro igjen. Som på Ullevaal lørdag.

Det gir et løft å se Ødegaards glidende forseringer, Kings ubendige vilje, backenes (Elabdellaoui, Aleesami) optimisme, Ajers selvtillit, Berges og Selnæs’ jakt på åpninger i motstanderens forsvar.

Men var dette Spania på sitt beste? Lot vi oss lure?

Nei, de som ikke følger ekstra godt med, hadde kanskje bare hørt om Ramos og Busquets av de spanske spillerne, men Spania er Spania og de ville vinne.

Men de klarte det ikke, Norge var best og det er bare å gjenta: Dette laget kunne det være artig å se i EM.

Synd at det fortsatt er en bit dit.