Therese Johaug ble dømt til 18 måneder utestengelse.

Therese Johaug ble dømt til 18 måneder utestengelse. Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix

«Fornuften har forlatt idrettens dopingarbeid»

KOMMENTAR: Therese Johaug er en av mange som får lide for det.

Doping i vanlig forstand er å bruke et forbudt middel for å forbedre sine prestasjoner. Slik burde det også vært i idrettens juridiske system.

Det er mange som Johaug, idrettsutøvere som ikke har dopet seg bevisst, men som har fått karrièren ødelagt av et urettferdig system.

Avskrekking

I iveren etter å fjerne dopingvanviddet har idretten valgt å se bort fra rettsprinsipper som gjelder skyld og tvil. Målet er å avskrekke.

Alle dopingsakene som vi hører om – det er nye tilfeller året igjennom – viser at strategien ikke har vært fornuftig.

Ola Bernhus, kommentator

Ola Bernhus, kommentator Foto: Vegard Grøtt

Dersom idrettsbevegelsen virkelig hadde ønsket å skremme utøvere, kunne en metode vært å øke straffene kraftig for utøvere som jukser bevisst, utenfor enhver tvil.

Da ville avskrekkingstaktikken rammet de virkelige skurkene. Den ville ikke rammet utøvere som ikke hadde til hensikt å jukse, og – det burde være det viktigste – ikke har hatt noen prestasjonsfremmende virkning av det forbudte stoffet.

I denne sammenhengen er dommen på 18 måneders utestengelse urimelig. Den er utenfor proporsjoner i forhold til det hun gjorde. Den er ikke i samsvar med den alminnelige rettsoppfatning.

Grad av uaktsomhet

Nå er det riktig nok slik at det er kommet inn en vurdering av uaktsomheten i Johaugs tilfelle. CAS og alle instanser tidligere i prosessen stoler på hennes egen fremstilling av det som skjedde. Det som gjensto for CAS å bedømme, var i hvilken grad hun hadde vært uaktsom. Burde hun ha sjekket leppekremen selv, uten å følge legens råd?

Ja, mente altså CAS og ga henne en nådeløs straff – stort inntektstap, utestengt fra VM, utestengt fra OL.

Snåle saker

Hadde idretten fulgt alminnelige rettsprinsipper ville ikke Johaug vært tiltalt overhodet.

Da ville vi heller ikke fått se alle disse merkelige sakene som finnes omtalt i CAS-historien – om seileren som mistet OL fordi hun hadde brukt krem på kvisene sine, utøveren som ble tatt fordi han hadde drukket av samme glass som kona hadde brukt til medisiner, om han som ble tatt for kokain etter å ha kysset en ruset kvinne, og mye annet snålt.

Da kunne idrettsutøvere ha tatt alminnelige forkjølelsesdempende medisiner, ha kunnet smøre babysalve på sin baby uten å måtte bruke hansker, ha gjort det alle andre kan gjøre i hverdagen.

Enkelt sagt oppført seg som andre folk, fordi hensikten ikke er å dope seg og fordi de heller ikke blir dopet.

Skyld, uansett

I stedet har idretten innført noe som kalles objektivt ansvar. Utøveren har ansvaret for det som hun/han har i kroppen uansett om hun/han er uskyldig i handlingen, uansett om stoffet er helt ubetydelig for utøverens idrettsprestasjoner.

Slik kan idrettens rettshavere utestenge en utøver i måneder og år uten en gang å ta hensyn til tvil.

Heldigvis er det sivile rettssamfunn mer sivilisert enn det idrettslige.

Uten at det hjalp Therese Johaug.

Hør Aftenpodden Sport - hvor Johaug-saken diskuteres: Tror Johaug ble straffet ekstra hardt fordi hun er norsk.