Illustrasjonsbilde (fotballkommentator Roar Stokke innfelt)

Illustrasjonsbilde (fotballkommentator Roar Stokke innfelt) Foto: NTB scanpix

Hva gjør man når voksne mobber?

STOKKEBLOGG: Les Viasat-kommentator Roar Stokkes oppgjør med voksnes mobbing i barneidretten.

Ungdommer mobber hverandre fritt og hemningsløst på nettet, og kommentarfeltene i nettavisene gir de ansiktsløse — både unge og gamle - fri adgang til å leve ut sine mest primitive sider og lufte sine meninger om alt og alle.

En aktuell problemstilling er rollemodeller blant dagens aktive idrettsutøvere, spesielt de som er mest profilert. Men hvilke krav stilles til dem som tar hånd om den oppvoksende idrettsgenerasjonen? Er sportslig kompetanse og fokus på resultater nok?

Viasat-kommentator Roar Stokke blogger for 100% Sport.

Viasat-kommentator Roar Stokke blogger for 100% Sport. Foto: NTB scanpix

Og hva gjør man i tilfeller hvor det ikke er ungdommer, men definisjonen av voksne, som både direkte — og indirekte - bedriver mobbing?«Ta nå for f*** det feite beistet».

Denne kommentaren er, om du måtte undres, fra en trener til sine spillere. Sagt da en storvokst spiller fikk litt for fritt spillerom til å skåre mål. Ikke i Tippeligaen eller Toppserien. Nei, det var fra en trener i tidlig ungdomsidrett.

Eller de to spillerne på sidelinjen, 13-14 år gamle, én meter fra egne trenere, som utbryter i nederlagets time; «ta hu jævli støgge nummer...», om en motspiller - uten at det blir reagert. Uten at det fikk konsekvenser. Og som da på en stilltiende måte blir akseptert.

MOT er en organisasjon som henvender seg til ungdommene og forsøker å forebygge mobbing. Hva gjør de med voksne, såkalte rollemodeller, som både mobber og indirekte oppfordrer til mobbing?

MOT jobber sammen med skoler, og også med foreldre og idrettslag. Mange skoler har en antimobbingkampanje én uke per år, som legges i skuffen i årets resterende uker.

Mange skoler tar uvesenet mobbing på ramme alvor, og gjør helt sikkert en fenomenal jobb, der nulltoleranse praktiseres. Likevel leser vi at mobbing er et gedigent samfunnsproblem som gjør livet til mange barn og unge til et sant helvete.

Hva gjør man i de tilfellene hvor de voksne er mobberne. Hvor de voksne er ukulturen og hovedkilden til mobbing? Dette ene råtne egget i kurven som ødelegger alle verdier MOT og skolen bruker mye tid, krefter og energi på å forebygge?

Og hva gjør skolene og MOT når det viktige arbeidet kun blir praktisert fra kl 0830 til 1500, og hvor helt andre "rollemodeller" overtar arenaen etter det?

Jeg har tidligere skrevet at MOT og skolene er sjanseløse når det gode arbeidet de bedriver rasereres utenfor skoleområdet. Hva hjelper det å ha en lærer som er en fantastisk rollemodell om treneren er en drittsekk, eller omvendt?

Om noen skulle undres på om de to ovennevnte eksemplene er fritt oversatt fra Asbjørnsen & Moe? De er dessverre ikke det. De er både selvopplevd og verifisert.

Og om du måtte undres hva de voksne som overhørte åpningskommentaren gjorde for noe? Ingenting selvsagt. I vinnertåken kaller vi sånt bare engasjement fra en sann vinnerskalle. Og hva går ikke foreldre med på, bare barna får være med på det vinnende laget?

Da lukker man også øynene for at trenerbarn blir kraftig forfordelt som tiåringer, får mange flere kamper og sentrale posisjoner på banen. Ikke for at de da er bedre, men for at de SKAL BLI bedre.

Noe må da ungdommer og deres foreldre måte tåle om de skal bli skikkelig gode. Gode i idrett. Noe som nå er blitt en høystatusgreie for mange. Tabelltopp og å vinne kamper er status.

Det andre, det om folkeskikk og sånt, det får da skolen og MOT ta seg av. Annet skulle da bare mangle om man vinner flere kamper enn man taper.

«Flest mulig lengst mulig» — idrettens viktigste parole - hvordan er det egentlig med den? Jeg sier som en leder i et stort idrettslag; dette er bare store ord og en klisjé, det viktigste er selvsagt å vinne.

Jeg skal forsøke å vokte meg vel for å bli en som hevder at alt var så mye bedre før, for det var det selvsagt ikke. Men minnene fra min løkkefotball, den uorganiserte, bekymringsfrie leken helt på egne premisser, uten innblanding fra voksne, den er mine aller beste barne— og ungdomsminner. Den gang da vi tok ansvar for vår egen fritid. I dag organiseres fritiden ihjel. Og alt for ofte på de voksnes premisser.

Og den tiden la kanskje grunnlaget for at jeg spilte min siste aktive fotballkamp som 35-åring, og fortsatt har gleden av å trene. Det er jeg ganske så sikker på.

I dag slutter man med aktiv idrett før man er 18 år. Man ble jo ikke noen ny idrettsstjerne allikevel. Hva er da vitsen med å bruke så mye tid på det?

Velkommen til 2014. Hvor et stadig tiltagende hylekor skal ha tidligere spissing og satsing på såkalte talenter. Som i og for seg er en morsom greie, fordi så mange mener seg kompetente til å å forutsi hvilke 10-åringer, i en gruppe av 30 stykker, som er våre neste idrettstjerner. Og selv med slik nasjonal kompetanse, så har ikke norsk landslagsfotball for herrer vært kvalifisert til noe sluttspill siden 2000. Og friidrettsrekordene våre har stått siden man løp på grus.

Jeg tror også jeg kan si hvem som ikke blir best i en treningsgruppe på 30 utøvere, men å si hvem som skal satses på av de resterende 25, det er en for stor risikosport til at jeg vil forsøke.

Sportslig hilsen Roar