BARNESTJERNEN: Martin Ødegaard har klausul i kontrakten sin om å få trene så mye fotball han vil. Av og til slenger han seg med på Mjøndalen-trening, der pappa Hans Erik Ødegaard er assistenttrener.

BARNESTJERNEN: Martin Ødegaard har klausul i kontrakten sin om å få trene så mye fotball han vil. Av og til slenger han seg med på Mjøndalen-trening, der pappa Hans Erik Ødegaard er assistenttrener. Foto: Anders Hoven, Digitalsport

«Jeg er sikker på at Martin Ødegaard aldri har blitt lokket med noe for å være i aktivitet.»

Viasat-kommentator Roar Stokke blogger om indre motivasjon i idretten.

Hvor mange av leserne av denne bloggen har ungdommer som på eget initiativ dro ut og trente med venner flere ganger i løpet av juleferien? Ungdommer som selv organiserte aktiviteten, uten at foreldre eller trenere pushet dem med treningsprogrammer eller lokket med premiering?

Frafallet i den videregående skolen er nå så urovekkende stort, at lederen av utdanningskomiteen på stortinget, Trond Giske, snakker om premiering til de som fullfører studiene innenfor tidsplanen. Er dette baksiden av velferdssamfunnet?

Hvorfor har det blitt sånn at man må lokke med premiering for å realisere for sitt eget beste? Hvorfor er det ikke motivasjon god nok i seg selv å få til en utdannelse som gir deg friheten til å få en god og sikker jobb? Og hvorfor må man få en belønning for å få større forståelse for at livet både handler om å nyte — men også om plikten til å bidra til felleskapet?

Hver gang fattige barn og ungdommer i den tredje verden blir spurt om hva deres høyeste ønske for fremtiden er, så svarer de; å få muligheten til å ta en utdanning. En utdanning slik at de kan hjelpe andre. Noe til ettertanke for oss som bor i et land hvor de fleste tar absolutt alt for gitt.

Viasat-kommentator Roar Stokke blogger for 100% Sport.

Viasat-kommentator Roar Stokke blogger for 100% Sport. Foto: NTB scanpix

I Adresseavisen den 8 januar var det et velskrevet innlegg fra en jente på 19 år. Hun tar til orde for hvorfor det er så stort fokus på å bli best mulig i idretten når de færreste har det som mål? Svaret på det er jo ikke at det er barn eller unge som etterspør det, det er vi voksne.

De av oss som har ambisjoner som vi realiserer gjennom egne, og/eller andres barn. De av oss voksne som synes det er status å vinne gjennom barn og unge. De av oss voksne som vokser ti centimeter når laget leder tabellen eller vinner en turnering.

Det hun spør om, er hvorfor det har blitt så stort fokus på resultater og å være best mulig, når under én prosent av utøverne skal til det som defineres som toppidrett?

Å måtte belønne noen for å enten bli god på skole eller i idrett, betyr at man har mislykkes i å skape den indre motivisjon, den eneste — og ekte - drivkraften som øker lysten til å holde på lenge med idrett. Eller fullføre skolen med ok resultater. Eller en kombinasjon av mangel på motivasjon og forståelse av viktigheten for å bidra til fellesskapet.

Man hører historier hvor foreldrene av unge idrettsutøvere er så ivrige på vegne av egne barn at de belønner barna, premierer dem, for å være så aktive som foreldrene ønsker. Om ungdommer underlegger seg rigide kostholds- og treningsprogrammer, så blir de belønnet med siste modell av den populære dunjakken, eller den siste utgaven av smartphone.

Da snakker vi - som utdanningslederen på stortinget - om en ytre motivasjon for å bedrive en aktivitet. En type motivasjon som ikke kommer innenfra. Og som selvsagt ikke vil vare lenge. Det vil vare helt til utøveren sier; dette gidder jeg ikke mer. Det ble for mye alvor for tidlig. Gleden ble borte.

Jeg er selv trener for en stor gruppe med ungdommer, noen svært dedikerte og motiverte med drømmer om å bli så gode som mulig, men også en stor gruppe som er med for at det er morsomt å trene, mens andre er der mest på grunn av vennskap. Da jeg forleden spurte om hvor mange av dem som på eget initiativ trente i julen, så rakk ca 30 prosent av dem opp hånden. Det var gledelig mange. Og selvsagt var det dem som har en egenmotivasjon til å bli god. De som har en drøm om å se hvor gode de kan bli, og som er villige til å arbeide hardt for å målet sitt.

Målsettingen vår for 2015 får være at det antallet har økt til neste år. Det betyr at utøverne har økt lysten for å holde på. Den indre motivasjonen er styrket.

For de som alltid irriterer seg over ligninger jeg gjør, så avslutter jeg denne bloggen med en til; Jeg vet at 16-åringen som nå er brennaktuell for Real Madrid har brukt flere timer på egentrening enn på fellestreninger. Ikke fordi han har vært borte fra treningene med klubben, men fordi han elsker å spille fotball og har tilbragt all fritid med ballen.

Martin Ødegaard har den indre motivasjonen. Og så langt kan det føre frem om talentet og idrettsgleden er like stor. Jeg er sikker på at han aldri har blitt lokket med noe for å være i aktivitet. Dette er noe han har valgt selv. Han har den indre motivasjonen.

Og det er vel egentlig det den unge kvinnen som skrev artikkelen i Adressa spør om; hvorfor er det så stort fokus på målet når det er veien til målet som er det viktigste.

Den veien må være lystbetont, øke lysten og den indre motivasjonen. Først da når du målet.

Jeg avslutter der jeg startet, som forelder. Gleden man føler når ungdommer har en egenmotivasjon og glede i forhold til skole, egen helse og idrettsaktivitet, i tillegg til å ha gode venner, er vel det største man kan oppleve.

Da kan man ikke ønske seg noe mer.

Sportslig hilsen Roar