HISTORISK: Liverpool slo AC Milan på sensasjonelt vis og kunne løfte pokalen i Mesterligaen i 2005. Kan det samme skje igjen i år?

HISTORISK: Liverpool slo AC Milan på sensasjonelt vis og kunne løfte pokalen i Mesterligaen i 2005. Kan det samme skje igjen i år?

Kan Liverpool gjenskape magien?

BLOGG: Endelig er ventetiden over. Liverpool er tilbake i Champions League, skriver Roar Stokke.

Ingen ting smaker nok bedre for en Liverpool-supporter enn å kapre en plass i Champions League når erkerivalen Manchester United for første gang på 18 sesonger mislykkes i å delta i turneringen. Det føles nok som en dobbel lykke, vil jeg tro. Den enes død, den andres brød osv.

Sist gang en Liverpool-supporter spratt opp av stolsetet i ellevill begeistring, på grunn av et scoret mål i denne turneringen, var etter 43 minutter av kampen hjemme på Anfield mot italienske Fiorentina. Det var den 9. desember i 2009, og målscorer var israelske Yossi Benayoun. Målet hjalp lite, for etter 90 minutter med fotball, viste måltavlen 2-1 til bortelaget.

Det er fire lange sesonger siden. Eller fire uutholdelige sesonger, som de sier i Beatles-byen, der de mener at de røde skal være en fast deltager i fotballens aller gjeveste klubbturnering.

FØLG KVELDENS KAMPER DIREKTE HER KL.20.45!

Få, om noen klubber, har gitt oss så god underholdning som det Liverpool har gjort. Semifinale-duellene mot Chelsea er smått legendariske, og gav oss all den underholdningen og dramatikken fotballen av og til kan by på. Finalen i Istanbul er pensum-materiale i faget dramaturgi.

Avgjørende scoringer, hvor man i ettertid fortsatt diskuterer om ballen var over mållinjen, var også en del av ingrediensen i oppgjørene. Spanjolen Luis García ble den godkjente matchvinneren i semifinalen på Anfield mot Chelsea i 2005. I semifinalene i 2007 måtte det straffesparkkonkurranse til for å skille lagene.

BLOGGER OM CHAMPIONS LEAGUE: Viasat-kommentator Roar Stokke.

BLOGGER OM CHAMPIONS LEAGUE: Viasat-kommentator Roar Stokke. Foto: NTB scanpix

Og i 2008 skulle de blå fra London få sin etterlenglengtede revansje. Returkampen i London, da Chelsea vant 3-2, er en av mine favoritter i turneringen. For et trøkk, og for en nerve. Det var nesten uvirkelig å sitte på kommentatorplass og få oppleve intensiteten i kampen. Og hvordan ville sluttresultatet etter to kamper ha sett ut, om ikke John Arne Riise, på overtid, i første kamp i Liverpool, hadde scoret et selvmål og beseglet resultatet til 1-1?

Finalen mellom Liverpool og AC Milan i Istanbul i 2005 er tidenes mest surrealistiske fotballkamp. Om ikke annet i min bok. Laget fra Milano hadde stjernespillere nært sagt på hver eneste plass på laget, og var på sin absolutte topp rent fotballmessig. Vel hadde de sluppet inn tre mål i to kamper tett opp mot finalen, inklusive i semifinalen mot PSV, men de slapp tross alt inn bare 28 mål på 38 seriekamper i Serie A. Og i forsvaret ruvet Alessandro Nesta, Jaap Stam og Paolo Maldini.

Førsteomgangen var Milans fra start til mål. Ballkunstneren Andrea Pirlo eide trippende i «ballettsko» midtbanen. Og Milan avgjorde finalen før pause. I hvert fall trodde de aller fleste det, da den argentinske måltyven Hernan Crespo scoret sitt andre — og Milans tredje mål - etter 44 minutter.

Overbevist om utfallet var i hvert fall Liverpool-supporteren som i sinne kastet trøyen sin nedover tribunen på mektige Atatürk stadion, og sto igjen i bar overkropp. Jeg har av og til undret hvordan han måtte ha det den neste drøye timen...

I ettertid vet vi hva som skjedde. Liverpools dyktige manager, spanjolen Rafael Benítez, appellerte til sine spillere i pausen om å gjøre et helhjertet forsøk. Han sa at scorer vi det første målet, så er alt mulig. Og på tribunen i pausen sang Liverpools supportere, som nesten bare de kan synge, «You'll never walk alone» så man fikk gåsehud. Der og da ga tittelen av den vakre sangen en forsterket mening og et betydelig innhold.

Ok, litt flaks og mye dyktighet skal man ha, og Milan burde ha avgjort finalen rett etter avspark i andre omgang. Den ukrainske måltyven, han av alle, legenden Andrij Sjevtsjenko, fikk en gedigen sjanse mot Liverpools polske målvakt Jerzey Dudek. Ikke bare én gang, men to, og rett etter Dudeks refleksredninger skåret Steven Gerrard, som Benítez hadde sagt, det første målet. Den samme Gerrard, Liverpools eminente fotballikon, som i andre omgang nøytraliserte Milans playmaker Andre Pirlo og spilte en omgang han aldri vil bli glemt for. Her snakker vi lagkaptein i sin aller største betydning.

De seks minuttene i Istanbul, fra det 54. til det 60. minuttet, er et av fotballens vakreste argumenter om sin posisjon som verdens mest populære aktivitet. Det viser at bare troen er sterk nok, ferdighetene og viljen tilstede, så er alt mulig i fotball. Absolutt alt.

Selv det å beseire AC Milan, etter å ha ligget under med 0-3 etter halvspilt kamp. Det umulige ble gjort mulig i Istanbul.

Og nå er tusenkronersspørsmålet: Har Liverpool kvaliteter til å gjenskape magien i turneringen? Gruppen de spiller i består av bulgarske Ludogorets (blir nummer fire i gruppen) Basel (en lei nøtt, spesielt hjemme, som blir nummer tre) og Real Madrid (regjerende mester som har smårusk i maskineriet, men vinner gruppen).

Liverpool, selv uten Daniel Sturridge i første kamp, og med fjorårets toppscorer og suverent beste førsteforvarer Luis Suárez forlengst på plass i Barcelona, vil nok underholde massene i sin første kamp i turneringen, men Sturridge bør ikke være skadet særlig lenge. Til det er Basel for brysom med tanke på andreplassen, og avansement, fra gruppen.

Snart er det avspark. Den 16. september kl 19.45 lokal tid så braker det løs. I flomlys og med Champions League-hymnen som bakteppe, overtar «You"ll Never Walk Alone».

Og da vil hvert eneste hårstrå på kroppen reise seg. Øyeblikk som dette er ren og skjær magi, vakkert, og består av milevis med uforbeholden kjærlighet. Og kan omtrent bare oppleves på et fotballstadion. Det er et vakkert samspill mellom klubb, spillere og publikum. Når tre blir til én.

Den som ikke ser frem til slike opplevelser har opplevd for mye i livet. Jeg har enda ikke kommet dit. Heldigvis.

Respekt bak tastaturet.

Sportslig hilsen Roar