«Kjøp og salg, kjøp og salg – og hva så?»

KOMMENTAR: «Vi er en selgende klubb», sier de. Da er de vel et kjøpelag også da.

Viktige Patrick Mortensen forlot Sarpsborg 08 etter forrige sesong. I år har laget slitt uten den danske spissen.  Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT / BILDBYRÅN NORWAY

meninger

Hele Eliteserien – med unntak av Molde, Rosenborg og delvis Odd – skryter av at de er mest opptatt av å selge spillere. Altså:

Prøve å bli kvitt sine beste for å få inn noen grunker så de kan kjøpe noen andre. Som regel noen som er dårligere, men som kanskje kan bli salgbare etter hvert,

Hva skurrer her? At virksomheten ikke er bærekraftig, hvis dette ordet passer innen idretten. Det er en slags forutsetning for å holde på slik at norsk fotball er så attraktiv og norske klubber så dyktige på spillermarkedet at det bærer seg. Men er det nok å få det til å gå rundt, når vi ser på kvalitet, regnskap og tilskuertall?

Glimt og Sarpsborg

Når til og med Bodø/Glimt selger unna sine beste folk, sier det noe om hvordan norsk klubbøkonomi er innrettet. Ingen vil finne på å kritisere Glimt-ledelsen, for de har gode varer å selge. For tiden.

Men hvor lenge?

Og de andre? De som må selge for småpenger og kjøpe for enda mindre penger?

Så galt kan det bli at Sarpsborg 08, kroneksempelet, har kjøpt/lånt/skaffet 21 spillere på ett år. Det var der jeg hørte «selgende klubb» først.

I fjor høst kom jeg i skade for å skrive at Sarpsborg har vist en egen evne til å finne rette spillere. 130 millioner skaffet de i fjor gjennom E-cupen, de tapte på hjemmebane riktig nok, men det så lyst ut for 1919. Så gikk de berserk med lommeboken.

Det er fort gjort å glemme at fotball også er lagidrett, samspill, ikke bare business. Nå er klubben i fare for å rykke ned.

Aftenpostens kommentator Ola Bernhus. 

Velkomne tanker

Heldigvis begynner det å komme tanker som kanskje kan snu utviklingen, og som i hvert fall gjør norsk klubbfotball mer interessant.

Brann, en annen versting, sier nå at de har tenkt seg om. Nå vil de bygge opp unge, lokale spillere. Det vil ta litt tid, men klubben har ikke så mye å tape, slik bergenserne omtaler sin klubb for tiden.

Flere klubber enn Brann rynker brynene. De ser det bekymringsfulle i at Rosenborg går til kamp uten trøndere, Brann nesten uten hordalendinger, Lillestrøm uten romerikinger eller Vålerenga uten Oslo-folk.

De norske eliteklubbene er uten unntak dominerende fra byer. Storklubber i sin omegn. Gjennom målbevisst samarbeid med klubbene rundt og en definert, fotballfaglig virksomhet i alle ledd av egen klubb, er det for flere unødvendig å havne der at plassen i divisjonen avhenger av heldige utenlandskjøp i sommervinduet.

Hvor mange egentlig?

Enhver leser kan selv gå igjennom lagoppstillingene fra siste serierunde og plukke ut de utenlandske spillerne som løfter sitt lag. Altså – virkelig løfter, hever nivået på alle rundt seg og bidrar til å gjøre norsk fotball bedre. Det er vanskelig å finne flere enn 10–12.

Langt de fleste er ikke bedre enn at de kunne vært erstattet med en egenutviklet spiller som kanskje ikke er like god til helgen, men vil være det om fire-fem kamper. Og i neste sesong også.

Er dette naive tanker? Ja, slik det er i dag.

Men trenger det å være det? Har ikke Odd vist hva som er mulig, når halvparten av spillerstallen er lokal? Er det virkelig så mye bedre fotballungdom i Telemark enn ellers i landet?

Så mye bedre enn i Trøndelag, i Vestland, i Agder eller i Akershus?