«Mange av dagens sportskommentatorer kan måle seg med legendene»

KOMMENTAR: «Reporteren trenger ikke være dårlig selv om kampen er det».

NRK-legende Bjørge Lillelien (t.v.) i aksjon under Holmenkollrennet i 1972. Han intervjuer langrennsløper Pål Tyldum som vant femmila i Kollen.  Foto: Ivar Aaserud, Aktuell / NTB scanpix

meninger

Sitatet stammer fra Bjørge Lillelien i 1981. Norge hadde tapt 1–3 mot Finland i en hysterisk spennende og velspilt kamp. Først dagen etter, da vi leste intervjuene og referatene i avisene, fikk vi vite at den hadde vært dønn kjedelig, og Norge hadde spilt elendig.

Jeg var i Dagbladet da, og vi moret oss over Bjørges mildt sagt usaklige radioreferat. Jeg traff ham i Stortingsgaten dagen etter, og han forklarte hva han mente hva sport i radio skulle være. Underholdning.

I en skatt av en bok – Gull til Norge av kommentatorveteranen Arve Fuglum – kan vi lese mye om Bjørge Lillelien, men også om de andre legendene. For det er legender vi snakker om, enten de var gode eller dårlige, for i årevis kom de inn i stuen til oss gjennom radio og TV og gjorde idretten virkelig.

Knut Th. Gleditsch, Karen-Marie Ellefsen, Knut Bjørnsen og Bjørge Lillelien pryder omslaget, det kunne vært andre, de er alle med. De sprudler mot oss i en bok der lyd er gjort om til tekst så vi nesten hører hvert heia.

Karen-Marie Ellefsen under friidretts-VM i Doha i år.  Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

Knut Bjørnsen var skøytekommentator på NRK. Her i 1966.  Foto: Ivar Aaserud, Aktuell/NTB scanpix

Det som det er blitt mindre omtalt – naturligvis, det ville vært trist ellers – er hvordan helheten var. Hverdagen.

Verdt å skryte av

Ikke alt gull glimret, ikke før heller. Her vil jeg si: Tvert imot.

Dagens sportskommentatorer bør få høre at de ligger på et høyt nivå. I gjennomsnitt høyere enn dem vi kjente fra TV-kommentarenes barndom. Mange kan måle seg med legendene.

Knut Th. Gleditsch var en av de mest kjente stemmene, både på NRK og Viasat.  Foto: Rolf Øhman

De er så til minste detalj forberedt, så fulle av glede over å gi oss en opplevelse, så «fremme i skoene», som er et uttrykk noen av dem plutselig bruker. NRK er fortsatt på topp i det som er deres idretter fortsatt.

Men det er like mye glede i å følge fotballsendingene til Viasat, Eurosport og TV2, med informerte kommentatorer i studio og aktive, heltente kommentatorer på selve kampene.

Vi føler absolutt trygghet når TV 2-paret Øyvind Alsaker og Petter Myhre følger ballen (selv om vi skulle ønske at den fremragende Alsaker ville la oss få nyte sekundene etter en scoring før han presser seg inn).

Det er stas å høre Joacim Jonsson i Eurosport-studio skjære norsk fotball i småbiter når det er på sin plass, eller når Rune Bratseth bringer inn sindighet og «hør nå her» når det går over stag i Viasat-studio. Som eksempler.

TV 2s Petter Myhre (t.v.) og Øyvind Alsaker under fotball-VM i Russland.  Foto: Olof Andersson, TV 2.

Alt dette og mye mer er sportsjournalistikk på et nivå der det er utidig å ønske seg mer, enten det er beskrivelser eller analyser. Kanskje litt mindre, men det kan vi jo avgjøre selv. Fortsatt er det mulig å slå ned lyden når vi vil ha fred og stoler på egne øyne.

Mer pussig enn irriterende

Men nå hører vi innvendingene. Du i din alder, du må da vel reagere på ordbruken? Ja, hele tiden. Det herjes og dundres mer enn språket tåler, og det er liten forståelse for at et nøkternt adjektiv/verb som oftest slår sterkere enn et brøl. Og jeg gliser litt når jeg hører hvordan et enkeltord plutselig brukes av alle, som om det skulle være sendt ut et dekret fra kulturdepartementet.

Joacim Jonsson kommenterer for Eurosport.  Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix

Jesper Mathisen, TV 2s fartsfantom og gledesspreder, begynte å si «ekstremt» i annenhver setning, og nå virker det som om alle gjør det. Søndag kveld ble han slått av Jonsson. Og nå er det knapt noen som sier «innbytter» eller «reserve» lenger.

Som på kommando begynte alle å si «friske bein», direkte oversatt fra engelsk som det meste ellers.