«Slik skiller de gode trenerne seg fra de dårlige»

Lars Tjærnås skriver om hvorfor Nils Arne Eggen, Alex Ferguson, og andre trenerprofiler lykkes.

Nils Arne Eggen og Alex Ferguson er tidenes mest fremgangsrike managere i henholdsvis den norske eliteserien og Premier League.  Foto: NTB SCANPUX/REUTERS

meninger

Dette er andre og siste del av Lars Tjærnås' kommentar om en fersk trenerkåring. Den første delen kan du lese her.

Du kan være verdens ærligste person, ha lest alle bøkene i verden om lederskap— og følge de fleste råd. Som fotballtrener vil du uansett bli vurdert og dømt etter kunnskap.

Dette er et av få yrker der arbeiderne både tjener mer og høster langt større berømmelse enn sjefen i de fleste tilfeller. Verdens beste fotballtrenere arbeider i mange tilfeller med store egoer med store tanker om seg selv og store krav til omgivelsene.

Lars Tjærnås er fotballkommentator hos Aftenposten og 100% Sport  

Skal du lykkes å få disse til å arbeide for deg, gi de ekstra to prosentene som kan skille seier fra nederlag, suksess fra sparken, må du gi dem et faglig påfyll, en retning å tro på. Fotball er et fag, fotballtrener er et yrke med lang utdanning. Å klatre alle trinn på stigen tar mange år til du sitter med all formell kompetanse. Det er det en grunn til.

Hvis kriteriene for å være god er å skape avstand mellom forutsetninger og resultater har vårt eget land hatt to som over tid har maktet det.

Drillo og Nils Arne Eggen var (og er) mest av alt kunnskapsrike fagmenn. Det har de felles med andre som lykkes over tid i ulike ligaer og land.

Nils Arne visste at alt som er godt kan gjøres bedre. Derfor var det aldri et endelig mål å lære bort. Målet og metoden handlet om å lære— terpe og forsterke til ting ikke var lært, men innlært.

De beste trenerne ser det store bildet, men arbeider med de små. Det er et yrke der djevelen definitivt ligger i detaljene. Det gjelder også den delen av jobben som handler om kampledelse.

Her snakker Nils Arne Eggen med pressen etter Rosenborgs kamp mot Start i april.  Foto: Kristian Helgesen

Taktikk i fotball har to komponenter; Planen på forhånd, og gjennomføringen/valgene underveis. En ting er garantert: Ingen fotballkamp blir nøyaktig som den er forutsatt på taktikktavla før kampen.De ypperste kamplederne ser at motstanderens kantspiller ligger smalere enn forventet, truer ikke rom på utsiden, men på innsiden av backen. Samtidig går deres dype midtbanespiller høyere i banen enn forventet, noe som gir oss et ekstra problem.

Det krever oversikt, analytiske evner og gjennomføringskraft for å justere, ta de små grepene som gir de store seierne. Du har muligheten gjennom 90 minutter, etterpå er det for sent, da har du en uke til å gruble over hvorfor du ikke så det du burde sett, og til å bla gjennom avisene som kritiserer deg massivt for ikke å ha gjort jobben.

Du har muligheten i 90 minutter, pluss to minutter i pausen.

To minutter? Ja. Pausen varer i 15, men å tro at du fanger spillernes oppmerksomhet mye lenger enn to av dem er en illusjon.

Derfor er noe av det som skiller de beste fra de øvrige trenerne evnen til å skille ut essens, og til å formidle det så det blir forstått— og det virker.

Noe av jobben, den kanskje aller viktigste delen av jobben gjøres ikke i plenum, hverken i pausen eller i resten av uka.

Mange som jobbet under- og tett på Sir Alex Ferguson mener at hvis de kun fikk lov til å velge ut en årsak til mannens ufattelige suksess handler det om "man- management". Du kan ha mest lyst til å "koke lim på" høyrebacken din, men vet at han der og da mye heller trenger en arm rundt skulderen. Da gir du han en arm rundt skulderen. Så enkelt- så vanskelig.

Hvorfor elsker de aller fleste å spille under Jose Mourinho?

José Mourinho trekkes ofte frem som én av verdens beste trenere.  Foto: REUTERS

Det er sikkert mange grunner til det, men jeg tror dette er det aller viktigste: Han beskytter spillerne sine om nødvendig til "døden". Han står på kjøkkenet og tar oppvasken, tar konfrontasjonene med media, og betaler tilbake den lojaliteten og de pokalene de vinner for han. Spillerne vet det, og verdsetter det ved å løpe de ekstra meterne for sjefen.Til sist er det kanskje dette alt handler om. Det er aldri et "jeg" som trener. Det er alltid et "vi". I noen tilfeller er det også et "dere", men det er etter seier.

De beste trenerne sørger også for å skaffe seg de beste lederne i spillergruppa, og spiller på lag med dem. De har forstått den aller enkleste sannheten i dette yrket:

Som spiller kan du i verste fall være bedre uten en (dårlig) trener. Som trener kan du aldri være god uten spillere.