Straffes hardt for at systemet sviktet henne

Kommentar: Norsk langrenn ble sløvet av sin egen suksess. Det betaler Therese Johaug prisen for nå, skriver Kjetil Kroksæter.

Therese Johaug er utestengt i 18 måneder, og forlater pressekonferanssen i Italia etter kort tid. I bakgrunnen hennes bror Karstein Johaug.  Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

meninger

Det er lett å føle med Therese Johaug. Mye i livet hennes raste sammen da det ble klart at dommen ødelegger enda en skisesong.

Alle treningstimene, alle de grundige forberedelsene, alle drømmene, særlig den om OL i Sør-Korea, raser sammen. Alt fordi hun smurte et tynt lag leppekrem på et munnsår 4. september i fjor.

I denne situasjonen er det viktig at vi skiller mellom fornuft og følelser. Ja, det er brutalt for utøveren, det er trist, vondt og leit at en så flott idrettsutøver skal utsettes for dette. Vi skal føle med Therese Johaug i en vanskelig situasjon.

På den annen side er det ingen tvil om at dommen står seg mot tilfeller. Ingen saker er like, men lignende saker har gitt både strengere og mildere straffer.

Selv om Therese Johaug ikke har dopet seg bevisst, har hun vært uaktsom. Overfor Wada og CAS holder det ikke å skylde på legen. Utøveren har det objektive ansvaret for hva man spiser, drikker og bruker av medisiner og medikamenter. Der er det ingen tvil, selv om skiforbundets utøverkontrakt kan ha bidratt til en slik tvil.

Kjetil Kroksæter, kommentator.  Foto: RUNE PETTER NESS

I Johaugs tilfelle kan det ha virket skjerpende at hun burde unngått å få i seg en ulovlig substans med den årvåkenhet man kan forvente av en toppidrettsutøver.

Det faktum at hun befant seg i utlandet, ble tilbudt et medikament hun ikke kjente fra før, og at hun ganske enkelt kunne ha sjekket innholdet, kan ha påvirket dommen i skjerpende retning. Dopingadvarselen var uthevet med rødt varselssymbol på innpakningen.

Norges Skiforbund må ta sin del av ansvaret. Den uheldige utøverkontrakten som krevde at utøverne skulle adlyde legen, står i et dårlig lys etter denne dommen.

Det fremstår merkelig at dopingsaken vedrørende Martin Johnsrud Sundby ikke fikk alarmklokkene til å ringe. Det ble også avslørt slurv rundt bevisstgjøringen av utøverne om innholdet i Wada-koden. Først etter at Johaug-saken kom opp, tok skiforbundet grep. Satt på spissen: Alarmen gikk to ganger før brannbilen rykket ut.

Under konferansen «Fra idé til virkelighet» i Trondheim fredag innrømmet landslagssjef Vidar Løfshus at de var blendet av sin egen suksess og ikke trodde noe slikt kunne skje hos dem. De to dopingsakene ble en vekker for hele skimiljøet.

Det er lettere å tilgi den som innrømmer forsømmelse, men i dette tilfellet burde tiltak vært igangsatt fra overordnet hold.

Skiledelsen skal imidlertid ha ros for måten de har ivaretatt både Johaug og de øvrige utøverne etter at dopingsjokket kom. Langrennslaget gjennomførte en strålende sesong som ble toppet med et sterkt VM i Lahti.

«Skiledelsen tok støyten for oss. Vi slapp relativt billig unna», sa Finn Hågen Krogh i den omtalte konferansen.

Etter dommen virker det fortsatt ikke som skilederne tar inn over seg at det skal dømmes i henhold til regelverk og rettspraksis.

Nå spekuleres det i at dette er en politisk dom og at det kan ligge forskjellige motiver bak. Jeg tror vi skal holde oss for gode til å dyrke slike konspirasjonsteorier.

Norge kan like gjerne mistenkes for å ha tilpasset sin dom til Therese Johaugs OL-drømmer. Nå er dommen overprøvd av et uavhengig og upartisk internasjonalt organ. Vi kan bare forsøke å sette oss selv i den situasjon at russisk idrett skulle få lov til å straffe sine egne dopingtatt utøvere. Ville vi vært bekvem med det?

Vi kan mislike dopingreglementet, men systemet er som det er. Og det er den beste løsningen man har for å beskytte de rene utøverne. Vi må tåle at våre utøvere behandle etter samme strenge reglene som utenlandske.

Vi får bare håpe at Therese Johaug finner tilbake til den indre gleden ved det å gå på ski, og kommer sterkt tilbake. Det kommer flere VM og OL, og det kommer til å bli et stort øyeblikk for idrettsinteresserte nordmenn å se henne stå øverst på seierspallen igjen. De som har vært langt nede og klarer å reise seg igjen, vinner størst respekt til slutt.