Reaksjoner av den typen vi nå ser på Flø er det grunn til å tro vil vi høre mer om fra andre steder også. Folk har begynt å få øynene opp for at turismen også har en nedside, og at vi egentlig er fryktelig dårlig forberedt på å ta imot utenlandske gjester i ti-tusen tall.

Men turistene gjør ikke annet enn det vil har brukt millioner av skattekroner for å fortelle dem at de skal gjøre. De kommer til Norge, i stadig større antall, invitert av Innovasjon Norge og destinasjonsselskapene.

Svensker, dansker, tyskere, briter og amerikanere har vært her en stund. De nye gruppene, som vi har lagt mye penger ned i for å få til å komme, er fra Asia.

Nordmenn i Syden

Nå kommer de. Mange fra Kina, men også fra flere folkerike land i sørøst Asia. Svak krone, liten terrorfare og en oppfatning om at Norge er trygt, gjør oss attraktive.

Så skulle vi sikkert ønske at de kom i små grupper, gjorde minst mulig av seg og fordelte sine besøk utover hele året. Slik er det ikke. Når asiatene nå kommer til Norge og Europa oppfører de seg omtrent som da nordmenn, svensker og dansker invaderte Middelhavet for 40 år siden.

Alkoholforbruket er lavere, men de kommer i store puljer, de forventer å bli tatt vare på, bli servert egen mat og de er ikke all verdens opptatt av hvordan urinnbyggerne oppfatter dem.

De vil ta selfiene med ipadden i solnedgangen. At de gjør vegen ufrakommelig og at de som skulle rekke en ferje for så rekke et fly aldri kommer seg fram, bekymrer dem ikke nevneverdig.

Også her kan vi kjenne oss igjen fra nordmenn i Syden.

Allemannsretten

Så er spørsmålet om norsk friluftslovgivning og allemannsrett er tilpasset denne nye virkeligheten. Det er naturen de fleste kommer for å se og oppleve, og i norsk natur er det som kjent fritt fram for alle og enhver. Turister inkludert.

100-meters beltet i strandsona og enhver fjelltopp og steinformasjon er underlagt retten om fri ferdsel i utmark. Det er det vi liker å kalle en norske verdi. At dette er god business for norske og utenlandske reiseselskap er det neppe tvil om.

I dette bildet vokser Møre og Romsdal fram som et av de store turistfylkene her i landet. Vi har betydelige destinasjoner som Geiranger, Ålesund, Atlanterhavsveien og Trollstigen. Vi har fjord, fjell og hav. En ikke så rent lite etterspurt kombinasjon i turistverdenen.

Dette sammen med den omfattende cruisesatsingen flere kommuner har kastet seg på, gjør at det kan blir svært folksomt i perioder.

Alle vil ha

Litt av problemet er at alle vil ha sin del av kaka, men ingen har ansvaret for helheten. Det er ikke uten videre en oppskrift på suksess. Verken i form av fornøyde turister som gjerne vil komme tilbake, eller for de fastboende som opplever trengsel som et problem i sin egen hverdag.

I tillegg har vi en godt stykke å gå når det kommer å tilrettelegge for at mange turister kommer samtidig. Toalettfasiliteter kan være et stikkord her.

Klarer vi ikke ta et bedre grep rundt organiseringen av turisttilstrømningen kan protestene fra Flø være starten på at flere bygdesamfunn betakker seg for å bli kommunenes turistfyrtårn. De ser hva som skjer med steder der masseturismen har fått fotfeste. Det frister ikke.