Bompengeopprøret starta i Stavanger–Sandnes-regionen, spredte seg med stor kraft til Bergen og skaper nå full panikk i Frp. Hvor lenge det vil vare er ikke lett å spå, men til rundt midten av september kan være et tips.

Det er en helt ny situasjon, har Frps fylkesleder Frank Sve sagt. Det eneste nye er at Frp stuper på meningsmålingene og bompengepartiene, særlig i Bergen, går rett til himmels.

Ellers er alt annet likt fra den dagen Frp reiste land og strand rundt og solgte transportplan til 1000 milliarder kroner, med 130 milliarder i bompenger. Samferdselsministeren kommer fortsatt fra Frp, det gjør også finansministeren.

Men Ålesund-politikerne lot seg presse av antydningene fra Jon Georg Dale om at det nivået på bompakken som samferdselsdepartementet tidligere hadde signalisert var greit, gjaldt fortsatt. Det Dale sa var egentlig en selvfølgelighet, som ville stått ved lag uansett bomopprør eller ikke.

Når et departement gir en kommune beskjed om hva som gjelder, så er det ytterst sjelden at en kommune kan overprøve, alternativt ignorere, en slik beskjed. Det valgte styringsgruppa for bypakken i Ålesund å gjøre i en slags tro på at samferdselsdepartementet ikke ville bry seg.

Forstå det den som kan.

Og her er vi ved kjernen i det som er det problematiske med bypakken. Disse pakkene finnes i flere varianter. Ni av de største byene har såkalte bymiljøavtaler med staten, andre byer har mer ordinære bomringer. Men begge har til felles at regningene for store samferdselsutbygginger i hovedsak havner hos bilistene og staten, mens det er kommune/bystyre politikerne som bestemmer hvilke prosjekter som skal bygges ut. En har gitt kommunene to kredittkort, et fra staten og et fra bilistene, som de fritt kan bruke uten selv måtte bidra til betale regninga.

En har altså fjerna forbindelsen mellom de som betaler og de som bestemmer hva som skal bygges. Det tror vi er en viktig årsak til at bypakkene eser ut.

Bystyrepolitikerne kan vedta milliardutbygginger som de selv slipper å tenke på når de skal få kommunebudsjettet til å gå sammen. De såkalte bymiljøavtalene er der hvor dette går lengst. Der stiller staten opp med 50 prosent, mens bompenger betaler resten. Øker da kommunepolitikerne bompengene får de dobbelt betalt ved at staten også må øke sitt bidrag. Det eneste som går helt fri er kommunekassa.

Ønsker Jon Georg Dale å få mer kontroll over omfanget på bypakkene, lager han en link mellom kommunekassen og bypakkene. Han kan lage en forskrift der en kommune som ønsker en bypakke, selv må stille med en egenkapital i bypakken på tre-fire prosent av totalsummen for hele utbyggingen.

Bruker vi eksempelet Ålesund, så ville da en bypakke på sju milliarder, og med krav om fire prosent fra kommunen, kostet Ålesund 280 millioner kroner.

Da tror vi aldri en så stor bypakke hadde blitt lagt på bordet. Størrelsen på bypakken hadde fått direkte konsekvenser for kommunebudsjett. Det tror vi ville vært et grep som ville vært effektiv for å holde omfanget av disse pakkene på et rimeligere nivå.

Og det er denne typen grep Frp kan få gjennomslag for. Å tro at Høyre, KrF og Venstre blir med på å stoppe alle framtidige bypakker, eller at de blir med på å kaste milliarder av kroner inn i bompengeselskapene for å slette gjeld, er helt utenkelig.

Men om den typen byråkratiske forordninger hjelper for å berge Frp under høsten kommunevalg, er en annen sak. Og når alt kommer til alt, så er det vel akkurat det dette dreier seg om.