Her roper Kissinger Deng desperat om hjelp: – Jeg mistet alt. Unntatt et par sokker

«Hopp. Redd deg selv!», sa han til samboeren. Nå minner den brente medaljen Paralympics-håpet om dramatikken.

Dette bildet ble tatt like før kjelkehockeylandslagets målvakt Kissinger Deng og samboeren Frida Eriksen ble reddet fra brannen i 2015.  Foto: Jan-Åge Olsen

vintersport

2. desember, 2015: Dunk. Dunk.

Kissinger Deng hører kjelkehockeymedaljene sine falle i bakken. Da innser han hvor mye det brenner i naborommet. Han og samboeren henger ut av vinduet og roper om hjelp.

Til slutt ble paret fraktet ned av en stigebil. Brannvesenet ga beskjed om at de var få minutter fra døden. Norge ble ikke en Paralympics-helt fattigere den dagen.

Da livet deres sto i brann – hadde imidlertid Deng tatt farvel med samboer Frida Eriksen.

– Jeg sa: «Takk for meg. Det var et veldig hyggelig forhold. Hopp og redd deg selv!», sier Kissinger Deng.

Her er Kissinger Deng og Frida Eriksen i sikkerhet, etter at en stigebil ble redningen.  Foto: Jan-Åge Olsen

Brennmerker på bronsemedaljen

En iskald Oslo-tirsdag tre år senere sitter han og ser ut av vinduet på Jordal Amfi. Det er en av de siste treningsøktene før avreise til Pyeongchang.

Nå vil han sikre seg en ny medalje. Bronsemedaljen fra Vancouver i 2010 vil imidlertid alltid være spesiell. Brennmerkene minner han på hvor nære han kom døden.

Etter brannen ble bronsemedaljen fra Vancouver restaurert. Likevel kan brennmerkene fortsatt skimtes.  Foto: PRIVAT

Før stigebilen dukket opp, gjorde brannvesenet klar en hoppepute nede på asfalten. Eriksen ropte umiddelbart «han er lam!». Kissinger Deng kunne umulig klare hoppet. «Du kan redde deg selv. Bare la meg dø her», sa Deng. Men Eriksen nektet. «Vi lever sammen, og vi dør sammen», svarte hun.

– Å dra fra samboeren sin, det fineste mennesket i livet – det hadde jeg aldri klart, forteller Eriksen tre år senere.

Det valget kunne kostet henne livet. Til slutt unnslapp de begge to. Men de måtte begynne livet på nytt.

– Jeg mistet alt. Jeg hadde bare et par sokker, faktisk. Ikke boksershorts en gang, siden jeg lå og sov da brannen startet, sier Kissinger Deng.

Den første ulykken

Etter hvert fikk de også reddet kjelkehockeymedaljene. Eriksen pusset de opp i anledning samboerens bursdag.

– Det som er litt synd er at jeg mistet mange minner fra da moren min var i live. Det kan ikke erstattes. Alt annet kan erstattes, sier Deng.

Kissinger Deng mistet souvenirene. De som minnet ham på reisen, og hvor lang og farefull den hadde vært allerede før den sommerdagen i 2015.

Her poserer Frida Eriken og Kissinger Deng sammen med - Håvard Bakken (til venstre) og Erlend Systad - brannmennene som reddet dem.  Foto: Lars Magne Hovtun

Den begynte i Sudan på 1980-tallet. Familien hans dro imidlertid til Egypt som flyktninger. Der viste Kissinger Deng tidlig et stort talent for basketball. Men det var det han elsket aller mest, som ironisk nok skulle bringe ham nær døden for første gang.

Da han var 16 år, gikk han på søndagsskole. Én dag dukket ikke læreren opp.

– Vi begynte å spille basketball, men jeg glemte at vi spilte på et kirketak, forteller Deng.

Den 196 centimeter høye 16-åringen ville imponere jentene. Han prøvde på et spektakulært skudd – som ble fatalt. Han falt ned fra taket. 18 meter rett ned.

Deng forteller at han lå og ventet på ambulansen i åtte timer. På sykehuset ble det enda mer venting. Til slutt ble han operert – uten bedøvelse.

– Så sa de «bare dra hjem, så kan du gå igjen om et par dager». Nå har det gått 20 år, sier Kissinger Deng og ler så latteren ljomer gjennom gangene på Jordal Amfi.

Har du lest denne sterke historien?

– Han er en karakter

Det er det humøret som kjennetegner målvakten. På kjelkehockeylandslaget blir han bare kalt «Kiss». Mens trener Espen Hegde gir taktiske instruksjoner i garderoben, erter Ding lagkameratene. Han prikker én av dem på ryggen. Når blikkene deres møtes, bretter et fårete glis seg over ansiktet til Kissinger Deng.

– Han er en karakter, sier trener Espen Hegde om målvakten

– På hvilken måte?

– Han er ikke én som gjemmer seg bort. Han liker å bidra. Han er en veldig energisk og positiv type – det er fint å ha han med i gruppen.

– Mottoet mitt for livet er at du aldri må gi opp, sier Deng selv.

– Og for det andre, må du smile. Hvis du smiler, kommer du langt, fortsetter han.

Kissinger Deng mener Paralympics er viktig for personer med funksjonsnedsettelser. «Det viser at vi gjør noe med livene våre – ikke bare sitter hjemme og sutrer». Her speider målvakten ut over Jordal-isen før en treningsøkt.  Foto: Nicholas Bergh

Tenkte at livet var ferdig

Livet har imidlertid ikke alltid sett lyst ut. Vi skrur tiden 20 år tilbake igjen. Kissinger var ute av sykehuset for lengst – men var fortsatt lam fra livet av ned.

– Jeg tenkte «livet mitt er ferdig, ass». Fordi jeg hadde ikke sett så mange rullestolbrukere i Egypt. De gjemte seg bort. Når du er funksjonshemmet, tenker alle der bare «livet ditt er ferdig». Jeg hadde spilt basketball siden jeg var 13 år.

«Hva skal jeg gjøre nå?», tenkte Kissinger Deng.

Vendepunktet kom tre år senere. Deng og familien fikk flytte til Norge. Der møtte han folk som var akkurat som ham. Han begynte først med rullestolbasket. Men etter hvert fant han veien til kjelkehockey.

En vinterdag i 2009 troppet Kissinger Deng opp på sin første trening på is. Det var ikke basketballkarrièren han hadde drømt om – men likevel starten på noe stort. Den første treningen ble smertefull.

Deng oppdaget at ingen sto i mål og meldte seg frivillig. Men utstyret var for lite. Puck etter puck gikk inn under hjelmen og ga ham blåmerker i nakken.

Dagen etter oppdaget moren Awatif Catrina skadene. Da forløp dialogen slik:

– Hva er det der for noe?, spurte moren.

– Det er hockey.

– Har du sett EN mørkhudet som spiller hockey? Det er ikke en sport for oss.

– Jeg skal bli den første.

– Jeg er som en katt

Frida Eriksen sier at det har vært viktig for samboeren å finne en ny sport å mestre. Kissinger Deng smiler selv når han ser tilbake på årene med «garderobeprat» og utenlandsturer.

– Det høres kanskje rart ut, men vi tenker ikke noe særlig på livshistorien hans, forteller trener Espen Hegde.

– Vi hadde ikke blitt noe bedre hockeylag av å bry oss mye mer om fortiden. Veldig mange i garderoben har en sterk historie. De har erfaringer som har gjort dem robuste og motstandsdyktige. For Kissinger er nok det tilfellet, fortsetter Hegde.

«Jeg er som en katt. Jeg har ni liv», sier Kissinger Deng selv. Men på landslaget har målvakten uansett måttet jobbe for respekten som alle andre. Når han kommer inn i garderoben på tirsdagen før Paralympics-avreise, får en fotograf klar beskjed fra lagkameraten: «Det der er Kissingers plass».

Kissinger Deng er stort sett alltid blid. Her er han på plass i Pyeongchang før Paralympics.  Foto: Geir Owe Fredheim/Idrettsforbundet

Han har allerede to Paralympics bak seg. Det ble bronse i Vancouver og fjerdeplass i Sotsji.

– Nå vinner vi én av medaljene. Det blir hardt og vanskelig, men det blir bra. Vi satser på at alle gjør jobben sin, sier Kissinger Deng.

Da eiendelene hans sto i brann den sommerdagen i 2015, spurte han seg: «Hvorfor meg? Har jeg ikke brukt opp uflaksen allerede?». Men selv etter «berg-og-dalbanen av et liv», som han selv kaller det, gjør nederlagene på isen vondt.

– Jeg blir lei meg, slår han fast.

– Men du må tape for å vinne. Du lærer mer av å tape.

Sunnmørsposten ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert etter publisering. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.
vintersport