«Geiranger» skulle bare gå én enslig rundtur som avlastning for «Jotunheim» på godsruta til Trondheim. Etterpå ventet resten av turistsesongen i indre fjordstrøk.
Alt gikk bra til Storseisundet mellom Vevang og Averøya. I nærheten av Strømsholmen nekta ferja å lystre roret.
Lars Gunnar Lingås var 19 år den gangen. Han hadde sommerjobbet som guide, men ble med nordover til studiebyen, offisielt som lettmatros.
I Ålesund lasta de 60 tonn mel i rommene og en hel del stykkgods på dekk.
Alt om «Jupiter» var riktig – men det var ikke den båten
Gjennom koøynene stirret jeg rett inn i Atlanterhavet.
– Se å komme deg opp på dekk så fort som faen! ropte matrosen.
– Alt på vei! svarte jeg.
– Jeg hadde bare fått på meg et par jeans og en T-skjorte. Oppe på høyde med bildekket rev jeg i dørene på begge sider. De var sperret av forskjøvet last, og panikken tok meg ei lita stund før jeg skjønte at jeg måtte fortsette opp på soldekk der livbåtene var, forteller Lingås.
– Vi fikk låra den ene, og selv om den kunne ha vært tettere, holdt livbåten vann så vi fikk manøvrert den opp mot holmen foran ferja, forteller Lingås.
Mannskapet på 11 og fem passasjerer kom seg på land.
– Da vi var helt trygge på at alle var i sikkerhet, måtte vi bevitne noen irrasjonelle hendelser: For eksempel hadde en av offiserene nettopp kjøpt seg ny dress og insisterte på å hente den. Kapteinen og vi andre stoppet ham resolutt, minnes lettmatrosen fem tiår etter.
Byens nervesentrum er heldigvis til å kjenne igjen
Ferja hadde fått ei stor flenge i bunnen. Lingås minnes at det blåste lett bris og var 14–15 grader denne morgenen.
Tynnkledd som han var, syntes han det gikk lenge før en politibåt kunne frakte dem til Molde. Der fikk han varsle familie, rekvisisjon til nye klær og rom på hotell.
Mye verdifullt ble igjen om bord. Men kaptein Olger Kobbevik fikk med seg skipsjournalen idet han forlot havaristen.«Geiranger» ble hevet med pongtonger 3. september 1966, men det var ikke bøtevon.
Etter litt om og men havna de sørgelige restene av flaggskipet til slutt visstnok i ei steinfylling på Rovdestranda. Sic transit...
«Geiranger» ble epokegjørende
M/F «Geiranger» ble bygget på Trondhjems Mekaniske Verksted i 1937 på bestilling fra MFR – Møre Fylkes Ruteselskap. Prisen var 320 000 kroner.
Enkelte mener at biler er bra, men båter enda bedre
Med «profesjonell stuing» av biler – der mannskapet gjerne rygget bilene til skrekkslagne tyskere – var dette ikke alltid nok. Rekorden var visstnok én buss, 20 biler og to motorsykler. Da hang buss-hekken utafor.
Turen mellom Valldal og Geiranger tok 2 ½ time, men i mange år var også Stranda og Hellesylt med i ruta.
Da turiststrømmen tok seg opp i løpet av 1950-åra gikk både «Geiranger» og «Valldal», som var en ombygd sveiper, i rute på strekningen. I over 25 år var altså «Geiranger» fast innslag i turismen. Etter datidens standard var «Geiranger» luksuriøs og ble regnet som MRFs flaggskip.
Den hadde velutstyrt bysse, en vakker restaurant og spesiallaget soldekk. Turistene fikk en uforglemmelig seilas med førsteklasses servering av bl.a. laks og jordbær, ved siden av flerspråklig guiding. Ferja ble en prototyp for de mange småferjene som dukket opp på fjordene i etterkrigsåra.
Før «Geiranger» ble kondemnert, hadde den overlevd to andre alvorlige uhell i form av branner. Under krigen tok f.eks. en halmtransport fyr utenfor Magerholm.
For noen tiår siden: Les mer historisk stoff i Sunnmørsposten.