– Hun er jo så fin. Avdelingssjukepleier Anne Amri blir rett øm i blikket når hun forteller om institusjonskatten «Mia Mittet».

I april i år, etter en henvendelse fra Ålesund Dyreklinikk, flytta hun inn på Mittetstua ved Spjelkavik omsorgssenter.

Avdelinga er ei demensavdeling med ni beboere, og ei av i alt sju avdelinger ved senteret.

– «Mia» har funnet seg godt til rette her hos oss. Hun sover inne, men sier fra når hun vil ut, eller så venter hun til vi åpner et vindu og ordner saka sjøl. Hun er ikke av den mest kosete sorten, men er hun i det humøret og man løfter henne opp, liker hun kos, altså, fortsetter Amri.

Beroligende

– Hva betyr det å ha «Mia» her?

Vandrer fritt «Mia» får gå fritt, både i gangene og ellers på avdelinga.

– Det er ikke slik at beboerne nødvendigvis er så opptatt av henne hele tida. Noen ganger ligger hun bare i klatrestativet hun har, som også fungerer som seng. Andre ganger legger hun seg til i sofaen der de sitter. I tillegg til å være et positivt innslag er det å ha et dyr slik, beroligende. Det å kunne klappe henne, for eksempel, sier en annen av de ansatte, Eli Engeskar.

– Er du glad i katter, spør vi en av beboerne, Anny Gjøsund Aakre.

– Nei, sier 81-åringen først, men når Amri setter seg sammen med henne med katten på fanget, går det ikke lenge før også Anny må stryke litt på den mjuke, lange pelsen. Ved å ta en telefon til datteren hennes får vi vite at Anny sjøl har hatt både flere katter og hunder opp gjennom.

Under spisebordet

– Ser du mye til «Mia» i løpet av dagen, spør vi videre.

– Om jeg ser henne? Visst gjør jeg det! Skulle jeg unngått å se henne måtte jeg vært død, hun er jo her hele tida, sier Anny tørt - og så må vi le litt, alle sammen.

Hovedpersonen sjøl, «Mia Mittet», har lagt seg under spisebordet. Ikke bare er det varme i gulvet, der er hun også vanskeligere å nå for en for en pågående journalist og ikke minst for en fotograf med blitz på apparatet.