Premiereklar og livredd

- Er du klar for show?

– Jajaja, må jo være det. Det er litt merkelig da, det er over tre år siden jeg begynte å tenke på dette showet her. Og nå er vi bare noen dager unna, det er ganske spesielt. Jeg har gjort dette noen ganger nå, men det som er rart er den følelsen av uro som kommer snikende hver bidige gang. Den konstante tenkinga på showet i forkant. Endre litt på teksten, flikke litt her og der. Det er en sånn prosess som alltid kommer – jeg elsker det, og jeg hater det! Så det korte svaret; ja jeg er klar, er jeg livredd? Ja, jeg er livredd, men sånn er det hver gang.

– Jeg gleder meg enormt. For nå begynner vi å nærme oss en normalisert verden igjen, forhåpentligvis, og det har jo lenge sett ut til at vi kan kjøre showet relativt normalt. Den følelsen av å kunne være sammen med publikum igjen, de hører på min greie, de snakker til meg - det samspillet der har jeg savna.

Har vært savnetIfølge Terje har han innsett for lenge siden at det han driver med egentlig er bare fjas, men samtidig har mange savnet Terje og det han selv omtaler som fjas.

– Jeg får stadig meldinger fra folk som gleder seg vanvittig til show. Dette blir det første høydepunktet for mange på snart to år. Da har det gått opp for meg at en er med på å gi folk noe ekstra, en følelse og opplevelse de faktisk har savnet. Det gjør jo at man blir veldig ydmyk i forhold til det man holder på med.

Fra Ålesund til Oslo

- Du har hatt litt av en reise, fra å starte med stand-up i Ålesund til å eie et eget humor-selskap?

– Reisen har jo vært helt absurd egentlig, veldig selvoppofrende, man må jo være 100 prosent dedikert for å få det til som stand-up komiker. Da vi begynte, så ante vi jo ikke hva det her var. Vi ante ikke hva vi holdt på med, men etter hvert fikk vi jo dreisen på det. Og i 96 fikk jeg dra til Oslo, det er også derfor jeg regner 96 som starten. Det var da jeg opptrådte på Christian Kvart i Oslo for første gang. Men egentlig har jeg jo holdt på i nesten 27 år.

Ålesund er viktigFørste gang han gjorde stand-up var i 94 eller 95. Han tror det må ha vært på gamle Zipper, som senere ble Toldboden og nå T2, og at det var en russefest.

– Da sa jeg ja til å gjøre stand-up, og endte med å gjøre en masse tekster jeg hadde hørt fra andre komikere. Jeg hadde ikke peiling. Det er rart å tenke tilbake egentlig. Det er også derfor Ålesund har vært veldig viktig for meg. Jeg har alltid hatt stor teaterinteresse og Jugendteateret har vært ekstremt viktig for meg. Derfor prøver jeg alltid, når jeg kan, å legge premierene mine til Ålesund. Og særlig til 25-årsjubileet har det vært veldig viktig for meg å få premieren i Ålesund.

Fra Afghanistan til Farmen- Har du drevet like grundig research denne gangen som tidligere? Til Krig dro du til Afghanistan, i Religion studerte du religion i tre år. Denne gangen dro du på Farmen kjendis. Hvor dypt har du gått i materien?

– Vi visste at vi skulle lage show om Norge og Norges historie, og muligheten for å kunne reise tilbake i historien som vi på mange måter gjør i Farmen, var unik. Vi fikk jo en feeling av hvordan forfedrene våre hadde det, hva de måtte gjøre bare for å få litt mat i skrotten. Altså, ting tok så lang tid. Det var ikke noe boostknapp på ovnen, for å si det sånn. Så det å sette pris på at noen har brukt fire timer av tiden sin på å lage maten du skal spise, da er man takknemlig på en helt annen måte.

At han har fått innblikk i en del ting og hvordan man gjorde alt mulig for 100 år siden, har faktisk hjulpet showet, mener Terje.

Pløyet historiebøkene– I tillegg har jeg lest enormt mange historiebøker. Alt fra Snorre og Heimskringla, gudeeposene med Tor, Odin og Frøya, og alle epoker frem til i dag. Men sant, i soloshowene mine, har jeg valgt temaer som folk kan så vanvittig mye om, så jeg føler at jeg må være nødt til å kunne litt av det. Slik at når det sitter folk i salen som kan dette mye bedre enn meg, går de med på det jeg snakker om. Det er viktig at det som ligger til grunn, fakta, i alt det jeg snakker om er riktig. Om konklusjonene mine er riktige, det kommer nok sikkert ikke alle til å være enige i. Men det er jo mitt privilegium som komiker å lage humor ut av dette.

– Mye av det showet handler om er hvordan vi har blitt. Altså, vi er verdens beste land, verdens rikeste folk, vi har den beste historien, vi er bortskjemte, vi er lettkrenka. Hvordan har vi blitt sånn som vi er i dag? Vi elsker å idyllisere og sammenligne oss med blant annet vikinger, Espen Askeladd, vi trekker en del paralleller tilbake i historien som i bunn og grunn er alt annet enn det vi egentlig er i dag. Og det synes jeg var så interessant, at vi elsker å sammenligne oss med noe vi ikke er - hva som ligger bak det. Historien vår er jo ikke så rosenrød som vi liker å tro. Vi har på en måte mistet en del av historien vår.

Ifølge Terje har vi et skille i nyere tid som var en total «game-changer» for Norge. I 1969 blir Ekofiskfeltet og olja funnet. Og vi endra oss totalt.

– Vi gikk fra bakglatte tunge treski til smørefri karbonski på et blunk. Det gjør jo noe med et folk som har vært vant til enkle kår. Vi lever lenger, vi har det bedre, vi er mer opptatt av oss selv, vi har blitt mer egoistiske desto mer penger vi har fått.

Mamma og Alzheimer– Så jeg snakker i showet mye om hvordan vi har blitt. Og dette med å miste historia si. Så det er der jeg fikk linken med mamma, siden ho fikk Alzheimer. Ho ble på en måte en helt annen, ho mista mye av seg selv av minner og historie. Ho ble på en måte et bilde av hvordan jeg synes Norge også har blitt i dag. Ho husker små glimt fra tid til annen, og det er på en måte verden hennes. Det var sånn jeg kom på tematikken – at vi har glemt hvem vi er og hvor vi kommer fra, at vi glemte historien vår.

- Spilte sykdommen til moren din inn i valg av tema? Om Norge og det å miste historia si?

– Nei, det kom på en måte litt etter hvert. Jeg var lenge usikker på om jeg skulle snakke om mamma, og hadde egentlig ikke tenkt å ta det med. Men så kom denne linken inn da, med det å miste seg selv. Det føltes etter hvert ganske viktig å ta det med, og opplyse om temaet. Det har på mange måter vært et skambelagt tema, heldigvis ikke over alt. Men det er veldig typisk hos mange, at man ikke skal snakke om det, i alle fall ikke høyt. Folk demper stemmene sine når de snakker om folk med en demenssykdom, akkurat som vi har tenkt å drite de ut om vi snakker høyt om de. Hysj, dette må ikke folk vite om.

Demens på dagsordenDen nedhysjinga er Terje dypt uenig i. Han mener vi må synliggjøre sykdommen, snakke om det.

– Vi må sørge for at folk vet hvor mange som er ramma av det her og få det enda mer på dagsorden enn det er i dag. Det som må til for å hjelpe de med demens er mer forskning, mer midler og støtte til forskere som kan finne ut av dette her, og det eneste som hjelper for å nå dit er å snakke høyere og mer om det. Vi må kunne snakke om alt, det positive, det negative og vi må kunne le av det også. Særlig for oss som pårørende og står midt i det. Altså, kunne vi ikke ha spøkt og ledd av det - da hadde vi gravd oss fort og langt ned i dette her.

Han får masse positive tilbakemeldinger på dette med åpenhet, fra både pårørende, intervjuer og demensforeninger.

– Akkurat det gjør meg litt ydmyk og redd, det å skulle kjempe en sak og samtidig hedre mammaen min, og ikke minst pappaen min.

Absolut typisk norsk- Helt til slutt, hva er egentlig typisk Norsk?

– Ja, det kan jeg godt si, men da selger jeg ut hele showet mitt. Men jeg kan jo avsløre litt. Du har jo det sitatet til Gro Harlem Brundtland – det er typisk norsk å være god – her tenkte jeg lenge, dette stemmer jo ikke. Men etter å ha holdt på litt med showet så stemmer det kanskje litt. I dag så er vi så sinnsykt opptatt av å være best i alt. Vi elsker den hyllesten av å være best. DET er typisk norsk.

Her skal Terje Sporsem opptre med Absolute norsk