Hjemme på Hankane reparerer han hvitevarer både for butikker og privatpersoner, i tillegg til å reise ut til kunder.

Litt mer enn halvparten er skader som er dekket av garantien.

– Det er galskap å kaste så mye som vi gjør i dag, mener han. Mange hiver nok litt for raskt ut, ofte er det bare snakk om bagateller, ting som er lett å bytte ut eller gjøre noe med.

Tidligere ble det ifølge Hanken solgt dyrere og mer varige produkter. I dag selges det flere og billigere maskiner, som det ofte kan være en del feil på. Den lave prisen gjør at kunden lettere skifter dem ut.

Å holde prisene på reparasjonene nede er ikke lett. Deleprisene stiger, en annen ting som gjør terskelen for å reparere høgere.

Pågangen hos reparatørene er fortsatt stor. Ofte kan det være vanskelig å få tak i de få reparatørene som er igjen, noe som kan være en medvirkende årsak til at kunden heller kaster og kjøper nytt framfor å reparere, tror Hanken.

Grunnen til at antall verksteder minker, kan være flere.

– Det er nok mindre attraktivt å jobbe som reparatør i dag. Eller de unge vet kanskje ikke om muligheten. Eller det kan være mangel på lærlingplasser.

De fleste med elektroutdanning jobber som elektrikere innenfor industrien. Dette i tillegg til at de som driver verkstedene har altfor mye å gjøre i et altfor stort område, er nok viktige grunner til at det blir stadig færre reparatører, tror Hanken.

Mobilreparatørene

Fikser mobilen din: Ulf Huse og Ulrik Erlandsen har nok å gjøre. Nå har de starta opp verksted i Molde i tillegg til Ålesund. Foto: Marius Simensen

Her reparerer de, som de selv sier, alt på iPhone og andre produkter fra Apple, i tillegg til en rekke andre merker.

Dårlig batteri, vannskader og ikke minst knuste skjermer, kundene er mange og blir stadig flere. Nå har de også starta opp verksted i Molde.

– Tenk deg hvor fort gjort det er å knuse en skjerm, for eksempel når du er ute på byen. Eller du slipper den i gulvet eller i bakken. Du mister den i vann, i vaskemaskina eller den blir våt i regnet, sier Huse.

iFixPhones bruker kun originale deler. De har alt av deler til Apples produkter på lager, og det meste til Samsung og Sony. Når det gjelder andre merker kan det være litt lenger ventetid.

Gjenbruksaspektet er viktig.

– De fleste skjermene blir resirkulert, og de delene som kan brukes blir sendt til produsenten. Å reparere her koster i gjennomsnitt en tredjedel av det det koster å kjøpe en ny. Telefonen blir like bra, og i tillegg sparer man miljøet.

– Hvem er kundene?

– Det er alt fra femåringer som trenger reparasjon på iPaden sin, til 70–80-åringer. Firmaene som bruker oss har også gevinst, da slipper de ansatte å måtte sende inn uunnværlige verktøy som telefoner og nettbrett og vente tre uker på å få dem igjen. Her er det meste gjort på en time, sier Huse, som sammen med kompanjongen utfører rundt 4000 reparasjoner i året.

Systua på Myrland

Jobber i kjellerstua: Privatkundene til Marry-Anne Hatlen er for det meste folk fra 40 år og oppover. Bruk- og kastmentaliteten er fortsatt stor blant de unge, mener hun. Foto: Karin Rykkje

– Jeg jobbet fullt og vel så det, det gikk døgnet rundt. De siste to årene har jeg jobbet bare tre dager i uka. Det blir bare mer å mer å gjøre, sier Hatlen.

Det finnes fortsatt unge som går sømlinje, men hun tror ikke jobben som syer er så lukrativ for de unge. De vil tjene gode penger, mener hun. Noen syr klærne sine selv, men det er ikke så mange nå til dags.

Selv sydde hun klær både til seg selv og andre, som mange andre på hennes alder. Etter å jobbet mange år i butikk, innredet hun systue i kjellerstua, som ble stående tom da barna flytta ut.

Etter hvert fikk hun tilbud om å sy til interiørbutikker.

– Det gjør jeg fortsatt, til butikker som Karisma og Herlighet. I tillegg blir det noen oppdrag til privatkunder. Da går det i opplegg av bukser, jakkeermer og skifting av glidelås, blant annet. Det blir mest reparasjon og omsying, jeg syr ikke plagg fra grunnen av.

Kundene er voksne folk, 40–50 pluss.

– Av og til er det enkelte unge som har funnet ting på loftet, som de vil gjøre om på og bruke. Miljøbevisstheten og ønske om gjenbruk tror jeg ikke er særlig betydelig, det er fortsatt en utbredt bruk- og kastmentalitet blant de unge. Så lenge folk har god økonomi tror jeg det vil fortsette. Men kommer det dårligere tider, slik de eldste blant oss i dag har opplevd, vil det sikkert endre seg, sier Hatlen.

Og legger til en annen ting som har med gjenbruk å gjøre: Tidligere gikk det an å få reparert en symaskin her i Ålesund. Nå må jeg sende den til Oslo få den reparert, men sist jeg gjorde det tok det så lang tid at det ikke var holdbart slik jeg driver det her. Dermed blir det å kjøpe ny. Den siste maskina mi kjøpte jeg på nettet, sier Hatlen.

Sykkelreparatøren

Verksted på bakrommet: Paul Harald Øie i sykkelbutikken Peder Øie i Spjelkavik både selger og reparerer sykler. Foto: Staale Wattø

Ålesund er kjent som en elendig sykkelby, men Paul Harald Øie selger sykler i alle prisklasser til folk i alle aldre, og til ulike formål.

– Ikke alle foreldre stiller opp som sjåfører til alle anledninger, det er det mange barn og unge som sykler til skole og fritidsaktiviteter. Det er fortsatt stor stas å få seg en sykkel, sier Øie.

På bakrommet i butikken i Spjelkavik har han verksted, som blir flittig brukt både til reparasjon og vedlikehold. Mange av syklene er såpass dyre at det lønner seg å reparere framfor å kjøpe ny.

– Når det gjelder reparasjoner går det i bremser, bremseklosser, vaiere, drivverk, hjulretting og sykkelslanger. Blir det alt på en gang ender det som oftest med nytt kjøp.

Når det gjelder reparasjoner er det ikke stor forskjell på de ulike merkene.

– Vi har kutta ut de billigste. Vi anbefaler en god bruktsykkel framfor en billig ny, sier Øie.

Skomakerne i Spjelkavika

Skomakerne i Spjelkavika, Gil Edwards og datteren Ida Edwards. Foto: Staale Wattø

Skomakerne i Spjelkavika utvider med kombinert butikk og kafé på Aspøya.

Nå skal datteren Ida, som er lært opp av faren og sikter seg inn på fagbrev som skomaker, starte opp i Kirkegata i Ålesund sentrum. Der blir det kombinert verksted og kafé.

– Det kan være at folk blir mer miljøbevisste, men jeg tror økonomi er et viktigere stikkord. Folk ser jo at det kan lønne seg å bruke 300 kroner på å reparere et par sko til 3000. Kanskje har de brukt mer penger på dem enn de har råd til.

Hovedtyngden av kundene er kvinner mellom 40–60 år. Det går mest i sko og støvler, såling, flikking og nye hæler. Og glidelåsskift.

– Det handler sjølsagt ikke bare om økonomi. Folk kommer med ting de vil ha reparert fordi de er glad i dem, eller fordi de er behagelig og har godt skinn. Og ser da ikke noen grunn til å kaste dem.

– Å gå inn et par sko tar tid. Når man er over 60–70 år har man gjerne mykere føtter og er mer ømfintlig for nye sko, sier Edwards.

Det er ikke bare skjødesløshet som får folk til å kaste produktene sine og kjøpe nye. Skomakeren ser at mange produsenter i dag lager dårlige produkt for å få folk til å kjøpe nytt. Det kan være dyre sko og fancy merker, med plasthæler i stedet for lær.

En del av kundene er unge folk. De stiller ofte større krav enn de eldre, som godtar at produktet ikke kan bli helt som nytt etter en reparasjon, merker Edwards seg.

– Ofte kommer de med ting som betyr noe spesielt for dem. Generelt er det nok blitt mer trendy å ha noe som er personlig og litt spesielt, enn at det nødvendigvis er så nytt, mener Ida.

Møbeltapetsereren

Gjenbruk av stoler: Krzysztof Czeck har mange kunder, unge og gamle, som vil trekke opp og sette i stand gamle stoler. I 2012 starta han eget verksted på Fjørtoft. Foto: Privat

Han har mesterbrev og har jobbet som møbeltapetserer hjemme i Polen. Da han kom til Norge i 2008 tok han seg jobb på et fiskebruk, til han hadde greid å lære seg såpass godt norsk at han kunne starte sitt eget verksted som møbeltapetserer, i 2012.

– Møblene her er annerledes enn i Polen, både i stil og konstruksjon. Men jeg lærer av de møblene jeg plukker fra hverandre, og så finnes også det mye informasjon på nettet, sier Czech, som både tar imot i verkstedet og reiser hjem til folk.

Kundene er både unge og eldre, de fleste i alderen 30–60.

Det går mest i stoler, gjerne fra 60- og 80-tallet.

– Og så er det mange som arver antikke møbler, som de vil ha trukket om eller satt i stand.

– Eller gamlemor vil ha polstret om godstolen slik at den fortsatt blir god å sitte i, sier Czech.