Svarthyllbær:

Febermedisin fra hagen

Svarthyllbær har eldgamle tradisjoner som medisinplante – så hvorfor ikke plukke noen never, og lage saft mot høstens forkjølelser?
SVARTHYLL FOR HELSA
* Svarthyll har vært en viktig medisinplante helt fra oldtiden. * Alle deler av hyllen ble brukt – mot vorter, byller, betennelser, feber og fallesyke. * Tannverk? Folkemedisinens råd var å ta en splint av hylleved, stikke den på det vonde stedet og så sette splinten tilbake i stammen. Da ville pinen bli overført til treet. * Svarthyllsaft og -sirup ble brukt, og brukes fortsatt, mot forkjølelse. Saften er febernedsettende og svettedrivende. * Te av hylleblomster er brukt mot blant annet gikt, sukkersyke, hoste, søvnløshet og åreknuter hos gravide. I dag anbefales teen mot forkjølelse. * Te av tørkede svarthyllbær er svettedrivende. * Ufortynnet saft av svarthyllbær inneholder mye antioksidanter – saften fra Helios ligger på andreplass etter blåbærsaft (tabell fra Tidsskrift for Den norske legeforening). Rikt innhold av A-, B- og C-vitamin. SVARTHYLL PÅ KJØKKENET: * Umodne grønne hyllebær: Syltes og brukes på samme måte som kapers. * Modne hyllebær: Brukes til saft, sirup, syltetøy, gelé, kompott, suppe, grøt, vin, likør, te. * Kombinasjon: Epler og kanel, eller sitrus, er godt i retter av hyllebær. Svarthylltoddy med krydder og appelsinskiver er deilig. * Saft: 1 kilo hyllebær, 3 dl vann, ca. 500 gram sukker per liter saft. Tilsett gjerne sitronsaft. Lages på tradisjonell måte eller dampkokes. * Rå bær: Brukes ikke på grunn av svake giftstoffer med avførende effekt, som forsvinner ved koking * NB: Betegnelsene "hyllebær" og "svarthyllbær" brukes om hverandre. Unngå rødhyllbær, som inneholder mer gift enn svarthyllbærene. (Kilde: "Norske bær fra natur og hage")
Forbruker

– Svarthyllsaften virker. Her hjemme bruker vi den både forebyggende og mot forkjølelser. Man erfarer fort at saften er både svettedrivende og febernedsettende, sier biolog og kokebokforfatter Kirsten Winge. Sammen med Ove Bergersen er hun aktuell med boka "Norske bær fra natur og hage" (Tun Forlag). Svarthyllbær – eller hyllebær som de også kalles – er ett av de 23 norske bærene som har fått sitt eget kapittel i boka. Og i disse dager modnes bærene på den myteomspunne svarthyllbusken. Den finnes både forvillet og som hageplante, fra sør i landet og til Nordland.

Ikke innlandsklima

Innlandsklima liker den imidlertid ikke, avhengig som den er av lang modningstid og relativt høy temperatur. – Bærene er fine å plukke og lage saft av selv. Men hvis du ikke har anledning til det, selges det svarthyllsaft både på apotek og helsekostforretninger, tipser Winge.

Frøyas busk

Svarthyllen har en mytisk fortid, og skal være den bærsorten som ble dyrket aller først her til lands. – Den ble tatt med til Norge i vikingtiden eller tidlig middelalder, og har senere spredd seg naturlig. Det er fuglene som har gjort spredningsjobben, spesielt trosten elsker bærene, forteller Winge. I førkristen tid oppfattet man Frøya – fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen – som svarthyllens vokter. Også det kvinnelige vesenet Hyllemor har blitt forbundet med busken.

Et eventyr

I et eventyr av H.C Andersen er Hyllemor beskrevet slik: "Midt i treet satt en gammel, vennlig kone med en underlig kjole på, den var ganske grønn liksom hylletreets blader, og besatt med store, hvite hylleblomster." Svarthyllen har tydeligvis hatt rom for mange, for også gode vetter skal ha bodd i den sterkt forgreinede, opptil sju meter høye busken. Vettene kaltes hyllefolk, og holdt til nede ved rota. – Det var vanlig å plante svarthyll for å verne hjemmet mot troll, hekser og sykdom. Var det hyll rundt husene, ble det fred på plassen, forteller Kirsten Winge.

Unngå rå bær

Svarthyllen er en mangesidig plante: En flott vekst på romslige naturtomter og hager, romantisk når den blomstrer kremhvitt i juni, og like vakker om høsten når den står full av tunge, svarte, blanke bærklaser. Både blomstene og bærene er fine til saft og annen matlaging. Rå hyllebær er derimot ingen fornøyelse for mennesker. – De smaker ikke så godt, og dessuten inneholder kjernen noen svake, avførende giftstoffer som først blir borte ved koking, sier Kirsten Winge, som også må medgi at selve safteprosessen kan dufte litt mindre himmelsk enn for eksempel blåbærsafting. – Det avgis en noe spesiell, emmen lukt. Men det skal man ikke bry seg om. Lukten forsvinner ved avkjøling. Og med et lager av svarthyllsaft og svarthyllsirup er man godt rustet mot sår hals og hoste. Bruker man sitron ved tilberedningen, og noen appelsinskiver i glasset ved servering, blir det riktig friskt og godt også, sier Kirsten, som ofte koser seg med varm hyllebærtoddy. Skal du ut på svarthyllbærsanking, er trosten din naturlige fiende – som raskt kan ribbe hele busker idet bærene er modne. Så det er lurt å kjenne sin besøkelsestid dersom man vil sikre seg noen klaser med svarte helsebomber.




Sunnmørsposten ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert etter publisering. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.
Forbruker