Noen foreldre opplever at ens barn strever med et traume, samtidig som ventelistene for psykologhjelp er lange.
Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) tester nå ut en metode som skal gjøre foreldrene i stand til selv å hjelpe det traumeutsatte barnet.
Metoden kalles «Trinnvis sammen», og det er barnets forelder eller andre omsorgsgivere som hjelper med å gjennomføre de terapeutiske oppgavene. De får dermed funksjon som en slags behandler.
Arbeidet skjer med veiledning og tett oppfølging fra en terapeut.
Behandlingen varer vanligvis mellom seks og ni uker. Dersom barnet fortsatt har symptomer etter å ha gjennomført behandlingen, trappes det opp til trinn to. Det består av en terapeutledet behandling i barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup).
Pilotstudie
Prosjektet retter seg mot barn mellom 7 og 12 år. Behandlingen kan tilpasses ulike typer traumer og vanskelige opplevelser. Det er en forutsetning at barnet har en stabil omsorgssituasjon.
Metoden er så langt testet ut i en pilotstudie i Norge.
De 82 barna som deltok i denne studien, strevde med plager etter en eller flere traumatiserende hendelser som ulykker, vold, seksuelle overgrep og mobbing.
– Da vi så på hvilke hendelser barna fikk behandling for, var den største gruppen knyttet til vold de har opplevd hjemme. Enten ved at de selv har vært utsatt for vold eller vært vitne til vold mellom foreldrene, forteller prosjektleder og psykologspesialist ved NKVTS, Silje Mørup Ormhaug.
En stor andel av barna rapporterte også om mobbing.
– Det er ikke snakk om erting og plaging, men alvorlige og stygge voldshendelser. Hadde det vært snakk om voksne, ville vi kalt det grov vold, men siden det er barn, brukes begrepet mobbing, sier forskeren.
En annen stor gruppe har opplevd mer enkeltstående hendelser som ulykker, skremmende medisinsk behandling eller plutselig tap av en omsorgsgiver.
Prosjektleder og psykologspesialist ved NKVTS, Silje Mørup Ormhaug. Foto: Kristoffer Sandven/NKVTS
Ulike plager
Felles for de fleste barna som deltok i studien er at de plages av posttraumatiske stressymptomer som mareritt, påtrengende minner, angst og søvnvansker.
Målet med å behandlingen er å dempe disse symptomene, forteller Ormhaug.
– Barna kan bruke veldig mye krefter på å unngå det de er redde for, steder eller mennesker som minner dem om det som skjedde. De orker ikke dra på skolen fordi det var der hendelsen skjedde, eller de slutter å delta på fritidsaktiviteter fordi de kan bli minnet om personer eller steder som de synes er skremmende. Det er hemmende i hverdagen.
Mange utvikler også vedvarende negative tanker og følelser om seg selv. Noen blir hyperaktive, sliter med å holde på konsentrasjon og er i kronisk alarmberedskap.
– Det er slitsomt fordi det stjeler all energi og går utover læring, lek og utvikling.
14-åringen vil ikke gå på skolen. Hva kan faren gjøre for å hjelpe?
Kjente ikke igjen datteren etter ulykke
Vi har vært i kontakt med en familie som har vært med i utprøvingen av metoden. Aftenposten kjenner familiens identitet, men foreldrene ønsker å være anonyme av hensyn til datteren.
Datteren var utsatt for en ulykke som førte til at hun endte på intensivavdelingen på et sykehus. I tiden etter ulykken hadde hun vondt i kroppen og slet med søvn. Skolehverdagen ble tøff å gjennomføre på grunn av smerter og trøtthet.
– Hun gikk fra å være ei livlig, glad og skoleflink jente, til ei som var veldig innesluttet, blek og sliten. Hun var ikke til å kjenne igjen, forteller moren.
Datteren utviklet etter hvert depersonalisasjon, panikkangst og depresjon.
– Til tross for at vi gikk til psykolog, delte hun skremmende tanker, som jeg innså at måtte bearbeides raskt. På et tidspunkt ble jeg såpass redd for liv og helse at jeg i et desperat Google-søk fant «Trinnvis», forteller moren.
Behandlingen ga positiv effekt
Datteren fikk raskt innpass i forskningsprosjektet, og foreldrene fikk tildelt en terapeut som hjalp dem med å gjennomføre behandlingen.
Familien fikk opplæring i avslapningsøvelser som skulle gjøre det enklere for datteren å gi slipp på de vonde følelsene i kroppen. De gjennomførte ulike avslapnings-, eksponerings- og mestringsøvelser og laget en plan for hva datteren ønsket å forbedre fra uke til uke.
Moren forteller at behandlingsformen hadde positiv effekt på datteren.
– Alle traumer ble bearbeidet sammen med en profesjonell. Jeg ble guidet gjennom alt via telefon og møte og kunne dermed hjelpe datteren vår på beste måte hjemme. Etter hver gang følte jeg at jeg så et lite glimt av datteren vår igjen, sier moren.
16-åringen har lukket seg mer og mer for foreldrene. Er det en gutteting?
Fornøyd til tross for hard jobbing
Også Ormhaug i NKVTS forteller at de aller fleste tilbakemeldingene de får fra foreldre, barn og terapeuter, er positive, til tross for at metoden krever stor innsats fra alle parter.
– For foreldrene er det mye å sette seg inn i, og det kan være emosjonelt belastende å gå inn i hvor vanskelig barnet har hatt det. Men de fleste sier at det har vært verdt det fordi barnet har fått det så mye bedre. Mange forteller at de har fått et nytt barn.
I den pågående studien ønsker forskerne i tillegg å se på hvilken effekt behandlingen har på lang sikt, og de ber deltagerne om lov til å innhente informasjon om hvilke medisiner og andre helsetilbud barnet har hatt behov for tre år etter.
– Vi ønsker å undersøke om det har en forebyggende effekt – både å få hjelp tidlig, slik at barnet slipper å gå med plagene sine over lang tid, og å involvere foreldrene så tett, slik at de lettere kan bistå barnet med en gang dersom barnet opplever nye traumer, forklarer Ormhaug.
Nå er NKVTS i gang med å gjennomføre en større studie for å få mer kunnskap om hvor effektiv «Trinnvis sammen» er sammenlignet med det ordinære tilbudet for traumeutsatte barn i kommunale tjenester for psykisk helse.
Hvorfor er det så vanskelig å fortelle om overgrep?
Håper behandlingen blir implementert i kommunene
Når studien er overstått og evaluert, blir det opp til oppdragsgiveren, Helse- og omsorgsdepartementet, hvorvidt behandlingen skal implementeres på fast basis i kommunehelsetjenesten.
Familien vi har snakket med mener «Trinnvis» ble avgjørende for datterens helse. Moren forteller at behandlingen er det beste som har skjedd dem etter ulykken datteren var utsatt for.
– Datteren vår er i dag tilbake. Hun er glad, positiv og skoleflink. Forholdet vårt er nærmere enn noensinne, og vi forstår datteren vår veldig godt. Jeg vet ikke hvor vi hadde vært uten behandlingen. Den er tøff og intens, men det er verdt det.