Med store kraftanstrengelser og ukuelig optimisme har Renate Hestad fra Sula brutt barriere på barriere etter at hun ble operert for hjernesvulst.

Fire år etter at hun lå i sjukesenga ved Ålesund sjukehus, og bare kunne drømme om en fjelltur på Sulafjellet, har hun vært på 40 fjelltopper over tusen meter.

– Før gikk jeg på litt på fjellet for treningens skyld, men på den første turen over 1500 meter i Romsdalen sa det «pang», og jeg ble hekta, forteller 34-åringen som er bosatt i Langevåg.

Flere operasjoner

Selv om hun sikkert ikke vil si seg enig det selv, har Renate hatt de fleste odds mot seg for å leve et aktivt liv som «fjellgeit».

Allerede som barn var hun mye dårlig med kraftige og langvarige hodepiner, og i slutten av tenårene begynte hun å falle om uten forvarsel. I 1999 ble hun operert for en medfødt feil på en vene i hjernen - en operasjon som ble dramatisk ettersom hun fikk hjerneblødning underveis.

Noen år seinere mens hun går til behandling for ryggplager, blir det oppdaget en svulst i lillehjernen som måtte opereres. Det er etter denne operasjonen i april 2010, at drømmen om fjellene begynte å bli en besettelse.

– Jeg hadde problemer både med balansen og koordinasjonen, men ville forsøke å gå i fjellet for å gå ulendt. Det viste seg at det fungerte bedre enn alt annet jeg hadde prøvd, forteller hun.

Første fjelltopp

Første mål var lysløypa i Langevåg og Vardane på Sulafjellet 776 meter over havet. I starten klarte Renate knapt å gå over vegen hjemmefra fordi den hadde en svak skråhelling.

– Det klarte ikke hjernen min å takle. Etter hvert kom jeg meg til lysløypa på turene og tok til i første bakke. Der kasta jeg opp og måtte snu, sier hun.

Slik fortsatte det med små skritt framover, før hun endelig stod på toppen den 27. august i 2010.

Etter hvert fikk hun to faste turkamerater i Kjetil Wiik og Vidar Mikal Sand som hun har samlet mange fjell sammen med. Renate ramser opp navnene på ulike topper med høydemeter og gode minner om hverandre. Topper som Puttegga (1999 m.o.h.) og Karitind  (1982 m.o.h.) i Tafjordfjella, Skårasalen (1542 m.o.h.) i Ørsta er alle inne på merittlista, sammen med en lang rekke andre.

Daglige plager

Det er vanskelig å høre historien til Renate uten å bli slått av optimismen hun gir uttrykk for, til tross for at hun fortsatt har daglige plager. Fortsatt er ikke balansen og koordinasjonen den beste. Halvparten av kraften i hendene er borte, og hun kan ha problemer med å holde konsentrasjonen og at «ting stopper opp».

– Jeg har alltid hatt det sånn at jeg ikke fokuserer på det negative. Om jeg har hatt vondt i hodet, så tenker jeg at: «Om beina virker, så kan jeg gå en tur, og da blir hodet bedre», forklarer hun.

Hun innrømmer at legene og fysioterapeutene av og til synes hun har vel mye pågangsmot:

– Jeg har en tendens til å dure på hvis jeg har følt meg bra i tre dager, så de forsøker av og til å begrense meg. Men jeg har fått beskjed om at den fysiske formen er veldig bra. Legene er ikke bekymret for armer og bein, påpeker hun.

«Toppøl»

Det var i Romsdalen at hun for alvor ble bitt av fjellbasillen. Det er også her hun har hatt sine største opplevelser blant annet på Bispen (1462 m.o.h.) og Søndre Trolltind (1536 m.o.h.).

Og under en tur til Stabbeskaret (1431 m.o.h.) oppstod en tradisjon for turene - nemlig «toppølen».

– Det har på en måte blitt varemerket mitt det der. Vi fant ut at vi måtte belønne oss selv med «toppøl» på en sånn fin dag, og spøkte med at det burde blir en tradisjon, forteller Renate.

Og slik ble det. De som følger henne på Facebook, får stadige bildeoppdateringer fra den ene fjelltoppen etter den andre - og gjerne med en øl på toppen. Hun er også aktiv blogger og er en av mange som har fortalt historien sin på nettsidene til Kreftforeningen.

Nådde målet

Etter en ny tøff kneik i høst med prolaps og rehabilitering på Østlandet, avbrøt Renate oppholdet en uke før tida for å komme seg hjem til fjellene.

– Jeg gikk helt over styr og klarte ikke være der mer. Jeg visste at det var flott vær hjemme og at fjellene stod der i flotte farger, og kanskje hvite topper. Jeg måtte bare hjem, sier hun lattermildt.

Torsdag denne uka kunne hun endelig oppdatere Facebook-statusen med at målet om 40 tusenmeterstopper var nådd, til overveldende positiv respons.

– Det er klart at det er inspirerende. Og hvis det kan motivere andre til å knyte på seg skoa, så er det noe av det beste jeg kan gjøre, forteller hun.

Vil tilbake til kokkeyrket

Så får det heller være at prolapsen igjen kom tilbake for noen uker siden: – Nå virker ikke den venstre armen, men det gjør ingenting så lenge beina virker, sier Renate.

På nyåret står først et nytt rehabiliteringsopphold for tur. Det neste målet er å komme tilbake i kokkeyrket, men da må hun først fullføre fagbrevet som hun stadig har vært nødt til å utsette.

– Så om det finnes en bedrift som snart vil ha en hjerneskadd kokkelærling i praksis, må de gjerne ta kontakt, sier Renate - og ler. Selvsagt.

Følg Smp.no på Facebook

I tillegg til en utfordrende sjukdomshistorie, har Renate Hestad egentlig høydeskrekk.  Det skulle man ikke trå når man ser henne sitte og dingle med beina over Romsdalen. Etter at sulalendingen ble operert for hjernesvulst for fire år siden, nådde hun for få dager siden målet om å gå på 40 fjelltopper over tusen meter. Med på turene de siste årene er også merkevaren hennes - «toppølen». Foto: Privat
Renate har blant annet engasjert seg i Hjernesvulstforeningen og lokale turlag. Selv setter hun stor pris på alle venner og bekjente som har stilt opp for å bli med på turer. Her er hun på veg opp Tyskerstien til Sukkertoppen sammen med søsteren Inge Lise Hestad. Foto: Privat
Sine største opplevelser i fjellet har Renate hatt i Romsdalen. Her trosser hun høydeskrekken og lener seg utfor kanten for å se nærmere på Trollveggen ved Stabbeskaret 1500 meter over havet. Foto: Privat
«Det ordner seg for snille jenter. Vi andre ordner oss sjøl!», er livsmottoet til Renate Hestad. Slik har hun blant annet kommet seg til Søndre Trolltind. Foto: Privat
Renate har fortsatt daglig plager og nedsatt kraft i hendene. Derfor må hun av og til bruke begge hendene for å få i seg «toppølen», som har blitt varemerket hennes på sosiale medier. Nylig har hun også gått til innkjøp av egen ølvott(!). Her er hun på Raudetind i Sunnmørsalpane. Foto: Privat