Helgapraten

Hun serverte seg selv på sølvfat, igjen og igjen, men ble avslått. Slikt stikker

Fersk i faget: Helgaprat med Henriette Marø - nylig ferdigutdannet ved Teaterhøskolen i Oslo   Foto: June R. Johansen

Krydder: Henriette er den første fra Ålesund som har kommet inn på Teaterhøgskolen i Oslo. Ålesundsdialekten ser hun på som et krydder, et verktøy hun er heldig som har. For øvrig har Henriette svært godt språkøre og hermer gjerne dialektene til de hun snakker med automatisk. 

Fra papir

Henriette Marø står inne på et trangt bøttekott i den lille helsekostbutikken på St. Hanshaugen i Oslo, hvor hun har deltidsjobb.

Året er 2008. Hun holder mobiltelefonen i hånda, ser på den, skal til å slå et nummer, venter, ser ut i lufta, biter seg i underleppa, hvisker «nå ringer jeg», og gjør det. Mobilsvareren til skuespiller Henriette Steenstrup ønsker beskjed velkommen.

– Hallo? Ja, hei Henriette, det er Henriette. Jeg vil bli skuespiller og lurer på om du kan hjelpe meg. Altså, du er flink og jeg vil bli skuespiller og lurer på om du bare kunne, altså ... Klikk. Henriette legger på.

«For en dust. Å, dust, dust, dust!» sier hun høyt ut i lufta. Kjenner at kinnene er varme, titter ut i butikken, fortsatt tomt, går i ring rundt seg selv og dunker hånda i veggen. Hun tar opp telefonen. Slår samme nummer en gang til. Kommer til svareren:

– Hei, mitt navn er Henriette Marø. Det var jeg som la igjen den amøbebeskjeden nå nettopp. Det jeg egentlig vil si, er dette ...

Et behov

Henriette fikk hjelp av Henriette Steenstrup. Den 14 år eldre og langt mer erfarne skuespilleren lot seg sjarmere, som så mange andre gjør. Muligens så hun seg selv i den unge skuespillerspiren. Kanskje kjente hun igjen det desperate ønsket om å komme inn på Teaterhøgskolen i Oslo. Dette var tredje gang Henriette søkte, men hun kom ikke inn denne gangen, heller.

Å kalle det et ønske er nesten en underdrivelse. Behov er et mer riktig ord. I Henriettes hode fantes ikke alternativer. Det var skuespiller hun skulle bli.

Hun kan huske at hun en gang, i barndommen, ville bli en av Spice Girls, helt konkret. Ikke popstjerne, men en av Spice Girls. Det skjønte hun raskt at ikke gikk.

En periode tenkte hun også at hun skulle bli veterinær, hun er så glad i dyr. Den tanken døde sammen med Sofus, hunden hennes som måtte avlives. Bortsett fra disse to yrkesalternativene, en av Spice Girls og veterinær, har det alltid vært skuespiller Henriette har tenkt at hun skal bli. Hvorfor? Fordi det er det hun føler at hun mestrer, har alltid følt det. Fordi det er på scenen, i en rolle, hun føler seg mest trygg, mest fri, totalt uredd og grenseløs.

Det er en håndfast følelse, en følelse av at alt kan skje. En intens, magisk, opplevelse av her og nå der hun, om hun er heldig, om dagen klaffer, om hun tør å ta det siste skrittet helt ut, risikerer å berøre noen, gi dem ettertanke, en god opplevelse. Dette er det hun alltid lengter etter. Fortsatt vil. Derfor var det selvsagt å velge dramalinja i Fagerlia på videregående.

Det var innlysende å gå videre til dramalinja ved Romerike Folkehøgskole, og så prøve videre. Første gang hun søkte Teaterhøgskolen i Oslo, var hun bare 20 år. Så dro hun til Sverige og gikk privat teaterskole der. Lærte seg flytende svensk på en måned og dro nærmest på turné hos söta bror og søkte statlige skoler. Opplevde avslag på avslag, men kom alltid til de siste rundene. Fikk stadig en bekreftelse på at ja, hun hadde noe der å gjøre.

Det er mange søkere og få plasser til de statlige teaterhøgskolene, både i Norge og i Sverige. I Norge ligger søkertallet på rundt 700, bare fire kvinnelige og fire mannlige studenter slipper gjennom nåløyet. Men Henriette har hatt troen på at det skal gå.

Likevel, innrømmer hun, at når du serverer deg selv på sølvfat, gir alt du kan, vrenger ditt indre og skviser talentet ditt det du makter, for så å få beskjed om at du ikke er god nok, det er tøft. Sju ganger har Henriette fått den beskjeden. På et tidspunkt satt hun på en liten hybel, alene, i Stockholm, og lurte på hva i alle dager hun drev på med. Følte seg som et null.

Bare lyd

Det er 17. juni 2011. Henriette har brukt fire år av livet sitt på å forsøke å komme inn på Teaterhøgskolen i Oslo. For tredje gang har hun kommet til tredje og siste runde i søkerprosessen. I dag, klokken tre, faller dommen.

Hun hadde håpet å sove til tolv, men våkner klokka sju om morgenen. Det er altfor mange timer til tre, og hun ønsker å rømme byen. Samboer Theodor foreslår å reise ut til Bærum. Moren hans er ikke hjemme og huset hennes er tomt. Henriette oppfører seg merkelig, nesten apatisk. Han foreslår at de skal tegne, at de skal synge. Theodor er musiker, gitarist, lærer og en kreativ fyr. Henriette blir med, men ikke egentlig. Fem på tre foreslår han at hun skal gå opp i andre etasje, så kan han sjekke resultatet på nettet for henne.

I badespeilet ser hun Theodor komme rolig gående opp trappa. Hun er overbevist om at han har dårlige nyheter, og da han forsiktig sier «du har kommet inn» hikster hun «du lyver, det er løgn». Ansiktet til Henriette vrir seg i grimaser kjæresten aldri har sett før. Hun ligger i fosterstilling på badegulvet og greier ikke å prate. Lager bare lyder.

Strenger å spille på

Henriette kan le av det i dag, men sannheten er at reaksjonen hennes overrasket både henne selv og samboeren. Det var overveldende. De hadde vel begge sett for seg en mer filmatisk reaksjon, en mer amerikansk en, at hun skulle hoppe opp og ned og juble, liksom. Sannheten er at inne i Henriette, hadde en tanke begynt å forme seg om at det var nå eller aldri. Hun kunne ikke bruke mer enn fire år på dette. Samtidig eksisterte det ingen b-plan.

Prosessen, alt som skjedde i disse årene, har gitt Henriette ballast. Hun er glad for den nå. Blant annet har hun lært hvordan selv et grunnleggende positivt menneske, som hun selv, kan føle seg liten og nedtrykt. Hun har lært mye om å holde ut og hun har lært mye om ydmykhet.

Henriette tenker tilbake på oppveksten på Skytterholmen i Ålesund som full av lys. Trygg, fin.

Enebarnet har alltid opplevd kompromissløs støtte fra foreldrene, de ga henne aldri et smutthull til en gang å tenke tanken på at hun kunne skuffe dem.

Mamma Anita, som er frisør, sminkør og dessuten teaterelsker, var den alternative, mens pappa Henrik, driftsleder i kommunen, ga henne jording og tok henne med på aktiviteter som fotball og riding.

Hele tiden har hun hatt en stor vennekrets og for fire og et halvt år siden fant hun dessuten Theodor (mannen med stor M). De har heiet på henne, alle sammen, og det, tror Henriette, har gjort at hun har holdt troen, aldri mistet håpet og aldri tvilt på at skuespill, det er hennes talent.

For ikke å glemme mormor, som nå er død. Hun var den som lo aller mest av vitsene til Henriette, den som aldri ble lei av de selvkomponerte teatershowene hjemme på stuegulvet, og den som kanskje mest av alle bygde selvtillit. Nå fortsetter folk utenfor den nære kretsen å bekrefte skuespillerbegavelsen hennes.

Regissør Cecilie Mosli kaller Henriette «enormt talentfull». Det samme gjør regissør Tyra Tønnessen. Begge framhever dessuten at hun er et humortalent av de sjeldne, at hun er modig og har mange strenger å spille på.

Også teatersjefen ved Trøndelag Teater, Kristian Seltun, roser henne. Det han har sett av Henriette liker han så godt at han har engasjert henne fram til januar 2016. Først skal hun gjøre et stykke ved Agder Teater.

Allerede før hun var ferdig med Teaterhøgskolen hadde altså Henriette jobb i et og et halvt år framover. Ikke en selvfølge for en nyutdannet skuespiller. Henriette blir glad, men også litt redd, av skussmålene. Hun har en iboende angst for å ikke å være god nok. Samtidig vet hun at hun har havnet på riktig hylle i livet. Hva hun drømmer om, nå som skuespillerdrømmen, har blitt virkelig? Mer. Mer skuespill, alle slags roller, teater, film, tv-produksjoner.

Hun er på sett og vis i mål, men likevel på startstreken.

Klar

Det er 16. mai i år. Sceneteppet er nede og det er mørkt bak Scene 1 ved Kunsthøgskolen i Oslo. I salen sitter et forventningsfullt publikum og venter på «Irene Kittelsen», avgangsforestillingen til skuespillerstudentene. Bak scenen står åtte, godt forberedte og snart uteksaminerte studenter.

Henriette puster raskt, tripper litt. Så finner hun seg en stille krok og legger seg ned på gulvet for å ta armhevinger. Ikke pyse-push ups, med knærne i gulvet. Hun står på tærne, armene i gulvet, og jobber. Raskt, konsentrert. Blir varm i kroppen, teller 26-27-28. Litt til. Må fullføre dette lille ritualet som hun har laget seg. 29–30. «Yes, kjør på, jeg er klar» sier hun, og teppet går opp.

Sunnmørsposten ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert etter publisering. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.
Fra papir