Dere kan få lov å kjøre de bensinslukende pickupene fire år til. Vi vet dere elsker disse «full size SUV-ene». Gi gass, men please, ikke stem på Trump.

Det begynner å bli mye for oss nå. Halvpartene av britene sier de vil ut av EU. I Polen, Ungarn og Tsjekkia får knallharde nasjonalister stadig større makt. Desperate mennesker flykter fra Syria og en stadig mer egenrådig Erdogan i Tyrkia bruker dem i et kynisk politisk spill for å øke egen makt. Med andre ord, vi har en verden som ikke ser ut til å gå mot det bedre. Da er det absolutt siste vi trenger en Donald Trump med atomknappen i bukselomma.

Sinte menn

. Da er vi der at vi må begynne å knegå sinte, hvite, halvgamle menn, og noen kvinner, på den amerikanske landsbygda. Vi er med andre ord så langt fra Google, Facebook, Apple, Hollywood og liberale New York som det omtrent er mulig å komme.

Det er amerikanske bønder, desillusjonerte tidligere bilindustriarbeidere og ikke spesielt gladkristne menigheter, vi må hente vårt håp. Så langt ser det dårlig ut. De samler seg rundt en steinrik boligspekulant, som stort sett serverer usammenhengende tullprat. Som i fullt alvor hevder at når han blir president skal han bestemme at verdens mest prestisjetunge golfturnering skal spilles på hans egen bane i Florida. Han sa det på direktesendt tv uten antydning til å rødme, mens folkene med caps og plakater jublet.

Folkets røst.

Nå skal vi som kjent respektere folket. Vi her hjemme baler med kommunegrenser og folkeavstemninger. Det er i en litt annen divisjon, men folkets røst skal respekteres, blir vi fortalt.

Slik er det «ower there» også. Amerikanerne omgir seg med avsindige mange valg. Alt fra sheriffer, delstatsforsamlinger og guvernører til presidenter skal velges. Og mens vi nøyer oss med at et knippe lokale partipamper samles til nominasjonsmøte for å peke ut kandidatene til Stortinget, må de som ønsker bli amerikansk president reise land og strand rundt bare for å sikre seg nominasjon i eget parti. Siste stemme er ikke talt, men alle ser ut til å være innforstått med at det blir Trump mot Clinton. Ser en på politikk som en realityserie, kan høsten bli festlig. Legger en litt mer alvor i det, og tar inn over oss at det står om valget av verdens mektigste politiske leder, så er det gode grunner for å bli bekymret.

Oppspillet har kommet.

– Jeg lar det være opp til psykiatere å forklare hans hengivenhet overfor tyranner, smalt det fra fru Clinton, og pekte på Trumps hang til beundring overfor Russlands president Vladimir Putin og Nord-Koreas leder Kim Jong-un.

Trumps svar på Twitter lot ikke vente lenge.– Dårlig forestilling fra skurken Hillary Clinton! Hun leser dårlig fra skjermen! Hun ser ikke engang ut som et presidentemne! To personer i mer enn godt voksen alder krangler som tenåringer og ber om folkets tillit til å bli president. Så sier ekspertene at om Trump vinner vil det sinnrike politiske systemet i Washington disiplinere han. Han vil bli gjerdet inne av nasjonale lover og internasjonale avtaler han ikke kommer utenom.Vi kan håpe det. Men det sier litt når eksperter på amerikansk politikk forsøker trøste oss med at presidenten vil bli buret inne som en gallionsfigur den dagen han sitter i Det hvite hus. Det gir oss litt Titanic-følelse.Vi sier det med liten entusiasme. Gi oss en Clinton, ikke mer Donald, takk.