Amel Aden holdt tirsdag ettermiddag foredrag på KS (Kommunenes Sentralforbund) sin Høstkonferanse 2015 i Ålesund. Med et ustabilt verdensbilde, med krig i Syria og store folkemengder på forflytning, var naturlig nok bosetting og integrering ett av emnene som ble tatt for seg på konferansen.

Selv har Aden bakgrunn som flyktning fra Somalia. Hun kom alene til Norge i 1996. Da var hun tretten år.

– Etter få dager bodde jeg alene i en leilighet i Oslo sentrum. På grunn av fortida mi bestemte barnevernet at jeg var for farlig til å kunne bo sammen med andre barn i hjem eller på institusjon.

– Jeg levde et liv med rus og kriminalitet. Ingen veiledet meg. Ingen tok vare på meg. Det som inspirerte meg til å lære seg norsk var muligheten til å kunne få skjelle ut barnevernet. Samfunnet kunne spart seg for mange ressurser dersom jeg hadde fått hjelp.

Norsk lærte hun seg etter at hun ved en tilfeldighet oppsøkte et bibliotek. Et sted som ga henne ro, ettersom hun hadde en leilighet hvor hun ble presset til å ha stadige besøk av mennesker fra uheldige miljø.

Medmenneskelighet

– Jeg kunne ikke språket og dermed heller ikke klokka. Jeg pleide å sitte utenfor biblioteket før det åpnet. De ansatte der begynte å legge merke til meg. En dag fikk jeg et smil og et klapp på skuldra fra sjefen ved biblioteket. Det var med på å snu livet mitt. Medmenneskelighet koster ingenting.

– Da var jeg 15 år. Jeg syns nordmenn er asosiale. Da tenkte jeg at folk var kalde fordi det var så kaldt i dette landet.

Hun fortsatte norskprosjektet sitt ved å oppsøke dagligvarebutikker. Hun fant ut at de ansatte i kassen ikke kunne gå fra posten. Dermed hentet hun varer i hyllene og spurte de ansatte hva gjenstandene het. En dag kom butikksjefen.

– Han hadde med seg en autorisert tolk, i motsetning til barnevernet. Jeg ble forklart at jeg ble kastet ut. Det syns jeg var helt greit. Jeg hadde observert at det var dagligvarebutikker overalt. Derfor gikk jeg bare over gata til den neste.

Slik fortsatte Adel. Nå har hun gitt ut åtte bøker og er en kjent samfunnsdebattant. Det hele begynte med et smil og en klapp på skuldra fra en biblioteksjef. Hun ble sett. Dette er et av hennes viktigste innspill til god integrering i Norge.

Gjør som 23.000 andre - følg Sunnmørsposten på Facebook

Ressurs eller belastning

– Mennesker må integreres. Hvis ikke blir de en belastning. Det jeg ser når jeg reiser rundt og holder foredrag i landet er at der lokalpolitikerne er aktive, der lykkes dem. Smil og si hei til flyktningene. Se dem, er oppfordringen fra Adel.

– Integrering går begge veier. Det er kjempevanskelig for flyktninger å få seg jobb i Norge, men når de først har fått det så må det presiseres hvilke forventninger man har til dem. Om arbeidsdagen starter klokka åtte holder det ikke å dukke opp klokka ti, eksemplifiserer hun.

Samtidig mener hun at språket er nøkkelen til god integrering.

– Jeg holder foredrag i Ålesund hvert år. Der treffer jeg somaliske kvinner fra år til år som fortsatt ikke har lært seg språket. Disse kvinnene sitter kanskje hjemme med mange barn mens mannen har kredittkort og kan norsk. Men hun får penger fra NAV. Da må NAV stille krav, sier hun.

Ressurssterke

Flyktningene må lære om norske verdier, som må respekteres. Flyktningene må følges opp, både gjennom skoleløpet og inn i arbeidslivet. Mange kommer fra patriarkalske samfunn og må nå lære seg å leve i et sekulært samfunn, forteller hun.

Hun er klar på at det kan være vanskelig, men det er ingen alternativ.

– Det er viktig å være rettferdig, men også streng. Flyktninger er som deg og meg, ressurssterke. Noen har reist over store landområder, og kanskje krysset Middelhavet med båt. Det får man ikke til om man er ressurssvake. Vi må ikke stakkarsliggjøre dem.

Les flere nyheter her