Haugianerne: Adolf Tidemands maleri Haugianerne fra Nasjonalgalleriet.  Foto: Rolf Ulrichsen, Aftenposten/Scanpix

Kronikk

«Hauges viktigste bidrag til norsk samfunnsliv var å bli dømt»

I anledning Hans Nielsen Hauges 250-årsdag er det mange som påpeker hans store betydning for norsk samfunns- og kirkeliv.

Næringsetikk, lekmannsbevegelse og literacy er alle viktige elementer av arven etter Hauge. Men størst betydning for ettertiden fikk han kanskje ved å tape en rettssak mot staten.

Fra 1804 til 1814 gjennomgikk Hauge en rettssak hvor han til slutt ble dømt for å ha holdt ulovlige religiøse samlinger og for å ha ærekrenket presteskapet. Etter rettssaken var Hauges helse knekt, og bevegelsen han hadde skapt lå med brukket rygg. Norske historikere har unisont fordømt rettssaken som et maktovergrep fra staten og en knebling av ytringsfriheten. De har også poengtert hvor katastrofal rettssaken var for haugebevegelsen. Det første er riktig, det andre ikke.

For Hauge var rettssaken en tragedie, men for haugebevegelsen førte den i overveldende grad positive ting med seg. Det er i stor grad nettopp takket være rettssaken at haugebevegelsen ble en nasjonal energi-innsprøytning og endringskraft for det norske samfunnet utover 1800- tallet.

Artikkelforfatter: Jostein Garcia de Presno er PhD-stipendiat ved Høgskulen i Volda.  Foto: Privat

Hauge og haugianerne var i utgangspunktet svært lovlydige, men deres innstilling om at det var bedre å adlyde Gud enn kongen førte til et høyt konfliktnivå med øvrigheten før rettssaken. Selv om haugianerne fulgte villig med hver gang de ble arrestert, fortsatte de likevel ufortrødent i samme spor etterpå. De åndelige gjorde motstand og tolket som det «forfølgelser» initiert av «fienden». Konflikter var derfor et tegn på at de var på rett spor, at de fulgte Guds vilje. Til slutt ble konfliktene for mange og staten grep inn. Da ble det bråstopp for all handels- og forkynnelsesaktivitet.


Kronikk

«Hans Nielsen Hauge – en viktig samfunnsbygger i Norge»

I 2021 er det 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. Hans Nielsen Hauge fikk et radialt møte med sin Gud da han pløyde i jordet på gården sin, 25 år gammel.


Etter rettssaken ble det høye konfliktnivået med ordensmakt og presteskap erstattet av forsøk på å etterleve loven i ett og alt og unngå oppstyr. Hauge selv stod bak strategiendringen. Han hadde innsett at det ikke gikk an å vinne mot staten, og at det var best å følge spillereglene. Det føltes nok som et nederlag, men skulle vise seg å bli en suksess.

Appeller til folket på kirkebakken ble droppet, nå skulle det kun være lovlige private «oppbyggelser» i husene. Før rettssaken hadde presteskapet vært i harnisk over haugianerne, etterpå kunne de ikke få fullrost dem nok. Senere, da nye predikanter stod fram og talte under åpen himmel og kritiserte prestene (slik haugianerne hadde gjort før), ble de nå mønstergyldige haugianerne innkalt av øvrigheten som sakkyndige for å vurdere dem.

Også på andre måter endret rettssaken bevegelsen. Før rettssaken tøyde Hauge og haugianerne grensene for hva som var lovlig business, ved å appellere til at formålet var guds rike. De ble dømt tre ganger for å ha brutt statsregulerte handelsmonopol, det ble fem tvister om testamentariske gaver, og det oppstod allmenn mistanke om at de hadde opprettet et ulovlig eiendomsfellesskap.

Under rettssaken ble det slutt på Hauges kjøpmannsvirksomhet, testamentariske gaver til bevegelsen og lån uten kvittering. Flere haugianere bygget opp store vellykkede bedrifter og ble bautaer i lokalsamfunnene. Det var tydelige grenser mellom business og Guds rike, og det var aldri lenger tvil om hvem som eide hva.

Før rettssaken ble haugianerne betraktet som sære og tvilsomme. Etter rettssaken ble de som regel fortsatt betraktet som sære, men nå også som bunnsolide. De fant aldri på noe tull, det var helt sikkert. Utover 1800-tallet ble haugianere derfor valgt til politiske verv i hopetall, både på lokalt og nasjonalt nivå. Landet over ble de forlikskommissærer, avholdsemissærer, ordførere og stortingsrepresentanter.

Før rettssaken manglet bevegelsen i praksis en leder. Man visste stort sett aldri hvor Hauge var, for han var støtt på reise. Etter rettssaken hadde ikke lenger Hauge helse til å reise omkring; han måtte holde seg i ro på gården sin på Bredtvet. Her fikk han utallige besøk, og ga veiledning og oppmuntring via posten. Før rettssaken ble Hauge beundret som et eksempel til etterfølgelse; etterpå ble han bevegelsens sanne leder.

Hauge fikk pepper for den nye linjen, både fra sine egne og folk utenfra. Det ble sagt at han sviktet Gud. Men som en konsekvens ble flere usunne elementer i vekkelsen fjernet. Dette ga rom for konsolidering av bevegelsen og åpning for mer lokalt initiativ. Selv om Hauge til sin død idylliserte tiden før rettssaken, innrømmet at det var «viseligere ledelse» og mer «orden» etterpå.

Selv om Hauge ofte blir hyllet som en foregangsmann for lekmannsvirksomhet, ytringsmot og opposisjon mot «makta», fikk han mest gjennomslag når han føyde seg etter samfunnets regler. Haugebevegelsen før rettssaken var kanskje mer ideell ut ifra et syn på motstand som et tegn på at man fulgte Guds vilje, men bevegelsen etter rettssaken var betraktelig mer bærekraftig.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!