Året er 2000. Det er en varm sommerdag ute, men inne i Ålesund kirke er det svalt og dempet belysning. Kunstner Inger K. Giskeødegård sitter, som hun ofte gjør, på orgelkrakken. Hun har avtale med kirketjeneren om å få spille på orgelet i ny og ne. For seg selv. Fordi orgelet i kirka bor i hjertet til Inger.

I dag har Inger tatt med seg tegneblokka. Hun studerer orgelet. Ser på de mektige pipene, drar fingrene over tangentene på spillepulten og kjenner hvordan pedalene føles mot bare bein. Hun må spille litt. Får fram de kraftige bassene som kjennes i magen. Og de vare, fine tonene som setter avtrykk i fingerspissene lenge etter de har forlatt spillepulten.

Gjenklangen fra orgelet har ennå ikke stilnet i rommet når Inger løfter tegnesplitten og fester raske streker til papiret. Konsentrerer seg. Lenge. Merker ikke busslasten av tyske turister som er innom, merker ikke at dagen blir til kveld, merker ikke at kroppen blir krumbøyd over tegneblokka. Før siste strek er satt. Slik. Nå står fintegning igjen før bildet kan trykkes i Sunnmørsposten, til spalten «På skisseblokka».

Fredet

At det i sin tid ble orgel i Ålesund kirke var takket være foreldrene til Kjell Holm. Fru Gunvor Holm og konsul Aksel Thalberg Holm donerte orgelet til kirka i 1940.

Da hadde Josef Hilmar Jørgensen allerede arbeidet lenge med orgelet. Han var orgelbygger og eier av firmaet J.H. Jørgensen orgelfabrikk i Oslo. Selv om det meste av orgelet var ferdig før 1940, satte krigen en stopper for å få det inn i kirka. I krigsårene ble det lagret i en av gruvene i Kongsberg, før det i 1945 endelig kom på plass i Ålesund. Orgelet var da landets største norskbygde orgel, og det tredje største i Norge.

Riksantikvaren har vurdert orgelet i Ålesund kirke som et av de viktigste norske orgel fra 1900-tallet. I 2007 ble det fredet som et komplett historisk instrument.

Etter omfattende restaurering ble orgelet gjeninnvidd til Ålesund kirkes 100-årsjubileum høsten 2009. Arbeidet, som også inkluderte nytt kororgel og klokkespill, kostet 17 millioner kroner. En del av midlene til dette kom fra Kjell Holm.

E-posten

Det er noen uker før jul 2013. Hjemme hos Anne-Marie og Kåre Willoch i Blokkaveien i Oslo råder en stressfri stemning. Willoch leser avis, mens Anne-Marie går ned til arbeidsrommet for å sende en e-post. De deler på alt, Anne-Marie og Kåre. Inkludert e-post.

Etter en stund går Kåre ned en etasje, til Anne-Marie, for å se om hun trenger hjelp. Han kommer inn på arbeidsrommet, og hustruen hans snur seg mot ham. Smiler.

– Så morsomt!

– Hva mener du?

– Ja, men, bildet.

Kåre går bort til sin kone, ser det hun ser på skjermen, legger hånden på skulderen hennes. Han ler litt av seg selv.

Detektiv

Om ikke lenge har Kåre vært gift med sin Anne-Marie i 60 år. De sa ja til hverandre 30. april 1954. Han er født på høsten i 1928, hun er født på våren i 1929. Kommende vår blir Anne-Marie 85 år. Til dagen hennes ville Willoch gi henne originalbildet av orgelet i Ålesund kirke. I 13 år har avisutklippet med bildet hengt på veggen i oppholdsstuen til ekteparet Willoch.

Det er faren til Anne-Marie som har bygd orgelet i Ålesund kirke. Han drev orgelfabrikken i Bogstadveien i Oslo. Josef Hilmar tok over etter sin far, Jens Henrik, som hadde tatt over etter sin mor, Petra Nilsen. Hun var datter av August Nilsen. Det var han som grunnla orgelfabrikken i 1875.

Lange tradisjoner lå med andre ord bak byggingen av orgelet til Ålesund kirke. Dette visste en venninne av Anne-Marie, som så bildet av orgelet på trykk i Sunnmørsposten i 2000. Anne-Maries gamle sykepleierkollega ringte straks til henne og fortalte om avissiden, som hun sporenstreks sendte sørover.

Willoch visste ikke riktig hvor han skulle begynne for å få tak i originalen, men tok en telefon til Inger K. Giskeødegård. Hun drev litt detektivarbeid, for bildet var ikke lenger i hennes eie. Det hadde skiftet eier flere ganger, men til alt hell ville dagens eier gi det videre til Willoch.

Hvorfor vente?

Forrige uke, i Oslo. Sunnmørspostens fotograf ringer på døra det står Willoch på i Blokkaveien.

– Kom inn, kom inn, sier eksstatsministeren. Vennlig.

Han fører fotografen inn i en stue med klassiske, vevde tepper på gulvene, bilder på veggene. Bokhyller fulle av bøker. I det ene hjørnet, en god lenestol.

– Der sitter jeg og leser. Karsten Alnæs nå, han er god! Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle lese ham, men så gjorde jeg det, og nå skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke skjønte det, sier Willoch, før han byr på pulverkaffe.

– Ja, nå henger det her, bildet, i det rommet vi oppholder oss mest. Vi verdsetter det høyt, spesielt Anne-Marie, selvsagt. Der er Josef Hilmar. Ser du, spør Willoch og peker på et fotografi på samme vegg.

Han prater. Forteller at det er sjelden presse har vært her inne. Det er privat. Men det er jo en litt artig historie, ikke sant? Selv om han røpte seg, bildet skulle jo være bursdagsgave til Anne-Marie. Så ble det julegave i stedet.

Willoch humrer lett. Forteller at Anne-Marie er sengeliggende, hun har fått den årlige influensaen. Han viser fotografen et bilde av kona, der er vi. Det er oss. Hun fikk den influensaen på tross av den milde vinteren. Er det ikke vilt, så mildt det er? Willoch går ut i hagen, han vil vise fram tulipanene sine – de spirer! Helt vilt. Men snart er det vår. Og da fyller Anne-Marie 85 år.

– Jeg må finne på en annen gave, siden hun oppdaget denne. Samtidig tenker jeg, det var kanskje like greit. Hvorfor vente? Det er ingen grunn til å vente, hvis det er noe du virkelig ønsker å gi vekk.

<strong>60 år:</strong> Det har vært de to, i snart 60 år. Fortsatt kan han overraske henne. Foto: Fartein Rudjord
<strong>Utenfor huset:</strong> – Alle tror vi bor i blokk, men det lå en gammel steinblokk her i gamle dager, derav navnet Blokkaveien, forteller Willoch. Foto: Fartein Rudjord
<strong>Originalbildet:</strong> Etter mye om og men henger det i oppholdsstuen til Kåre og Anne-Marie. Foto: Fartein Rudjord