Ingen helgen

Simon Flem Devold har møtt folk som sier at han ville blitt æret som helgen om han var katolsk. Da får han hetta.
Simon Flem Devold
  • ■ FØDT: 17. mars 1929 i Namsos. Flyttet til Ålesund tre år gammel, vokste opp på Skuggenhaugen.
  • ■ FAMILIE: Gift med Margaret. Fem barn og seks barnebarn. Vokste opp med mor, far og en bror i Ålesund. Farens slekt drev tekstilfabrikken Devold i Langevåg, mens morsslekta eide og drev Sunnmørsposten.
  • ■ AKTUELL: Åpner utstilling i sal 2 i Aalesunds Kunstforening i dag.
Mer om Simon
  • ■ Til han var 40 år var Simons fornavn Helge. Han er med i det verdensomspennende brorskapet Subud, som står for at hver enkelt må finne fram til hvem man vil være. Simon fant blant annet ut at han ville hete Simon. Han likte klangen i det navnet bedre. Han har beholdt Helge som et andre fornavn og synes det er et fint navn. Den ene sønnen hans heter også Helge.
  • ■ I 1965 måtte Simon betale en bot på 500 kroner etter dom i Høyesterett. Alternativet var fjorten dager i fengsel. Han hadde skrevet en artikkel om at et stort parti marihuana var på vei til jazzfestivalen i Molde, men nektet å oppgi kilden sin.
  • ■ Simon har blitt hedret på ulike vis. I 2002 fikk han Kongens fortjenestmedalje i gull for å bedre barns og unges levevilkår.
  • ■ Han har i alt skrevet 17 bøker, både om barns livsforståelse og rettigheter og om byoriginaler.
  • ■ I tillegg til å være skribent, journalist og maler er Simon også kjent som musiker, og særlig klarinettspiller. Han ledet lenge S. F. D. Kvartett. Helge Flem Devolds kvartett spilte swing-jazz à la Benny Goodman og var fra midten av 1950-årene en av de mest kjente jazzgrupper i Norge. Senere samarbeidet Simon i mange år med den anerkjente jazzpianisten Tord Gustavsen.
  • ■ I 1974 flyttet Simon med familien fra Ålesund til Oslo. Flyttingen ble gjort i protest mot at fuglefjellet midt i byen ble sprengt til fordel for nytt rådhus. – Jeg har en stor kjærlighet til Ålesund. Jeg er ikke sint lenger, men blir bare trist når jeg ser rådhuset, sier han i dag.
  • ■ Til han var 54 år gammel var Simon avholdsmann. Han ville ikke at barna hans skulle se at han forandret personlighet etter inntak av alkohol. Etter at han fikk voksne barn tar han seg gjerne et glass vin sammen med kona Margaret.
  • ■ Simon har alltid trodd på engler og mener å ha opplevd at de beskytter ham. Han liker ikke populariseringen» av engler som skjer nå. – Englene er sendt fra Gud, det er ikke mer å si om det.
  • ■ Simon kommer ikke fra et spesielt religiøst hjem, men for han har gudstro alltid vært en viktig del av livet.
  • ■ Simon har en utpreget samlerinteresse. I en periode leide han tre lokaler i Oslo for å oppbevare alt han samlet på. 12-13 år gammel kom han hjem til moren med en hodeskalle han mente var fin å samle på. Den hadde han funnet på gravstedet i Borgund. Hodeskallen ble levert tilbake.
  • ■ Simon har en svakhet for tekniske «dupeditter». Han var en av de første i Norge som anskaffet seg bærbar datamaskin. I dag sier han at han ikke greier seg uten sin iPhone. Internett ser han på som et fantastisk verktøy.
  • ■ Under åpningen av kunstutstillingen sin lørdag skal Simon spille klarinett sammen med Kaare Halvorsen, som spiller piano. De to har kjent, og spilt med, hverandre nesten hele livet.
Kultur

Denne helgapraten ble publisert første gang 05.12.2009.

Les også: Simon Flem Devold er død

HELGAPRAT

– Hei, sier Simon, smiler så alle smilerynkene krøller seg, og byr på et fast håndtrykk.

Vi møter han i Kaptein Brudes bar i Ålesund.

Vi får komme inn selv om baren ikke er åpnet enda. Det rolige lokalet passer Simon perfekt.

– Jeg har høreapparat. Når jeg er på kafé hører jeg det som sies 20 meter unna like godt som sidemannen. Dette er fint, her kan jeg høre, konstaterer han.

80 år

Simon har blitt 80 år. Utrolig nok, for han har liksom alltid sett likedan ut. Fortsatt er han rakrygget og fortsatt har han en tjukk manke av hår. Visst har det grånet litt, men ikke mer enn om han skulle vært i 50-årene.

Simon merker likevel alderen.

– Jeg glemmer ting, noen ganger sier jeg til og med feil navn til barna mine. Det er helt forferdelig. Jeg går dårlig, blir sliten i oppoverbakker. Dessuten har jeg et spiserør som stadig tetter seg.

Han rister lett på hodet, trekker på skuldrene. Det er ikke noe å gjøre med.

Utstilling

Simon er i Ålesund for å åpne en utstilling med sine egne malerier. For første gang stiller han ut i Aalesunds Kunstforening. Han måtte tenke seg om lenge da intendant Anne Standal spurte. Til syvende og sist greide han ikke å si nei, lysten var for stor.

– Prosessen har vært artig. Men nå er jeg helt utkjørt, sier han ærlig.

I to og en halv måned har Simon malt og malt i hver ledige stund. Han har konstruert og forkastet, begynt på nytt og på nytt. Resultatet er 25 bilder som stilles ut i kunstforeningens sal 2 fra i dag. De fleste helt nye.

Det er vanskelig å spore en rød tråd i utstillingen. Han har brukt en rekke ulike teknikker og mange av bildene har vidt forskjellig uttrykk.

– Jeg maler bare for moro skyld, det er derfor det blir så forskjellig. Når jeg begynner på et bilde vet jeg aldri hvordan det blir til slutt, forteller han.

«Con amore»

Simon ser ikke på seg selv som noen stor billedkunstner. Det å tegne og male er bare noe han alltid har likt å gjøre. Billedkunstneren Arne Bendik Sjur har imidlertid sørget for at Simon ikke er helt blottet for kunstnerisk selvtillit. Sjur var på den aller første billedutstillingen til Simon, i 1972.

– Da kjøpte han et bilde og sa: Jeg ser at dette er malt «con amore», altså «med kjærlighet».  Mange år senere traff jeg han igjen og da fortalte han at han fortsatt hadde bildet mitt hengende på veggen. Så da må der være noe.

Inderlig

Det å gjøre ting «con amore» har på mange måter vært en ledestjerne for Simon. Han har aldri staket ut en bestemt kurs for livet sitt, men gjort det han har følt har vært riktig. Det inkluderer perioden som selger av ullundertøy for Devold. Denne jobben ble gjort både med og for kjærlighet.

– Jeg hadde jobbet et år som journalist i Sunnmørsposten da jeg ble kjæreste med Margaret. Jeg ville gifte meg med henne, men det hadde jeg ikke råd til på det jeg tjente som journalist.

Ni år, et hus og flere barn senere spurte han Margaret om han fikk lov til å begynne på igjen som journalist, og hun sa ja.

– Jeg hadde så inderlig lyst sier han, og nå, mange år senere, er han så inderlig at vi skjønner at Margaret ikke greide å si nei.

Synlig

Tida i Sunnmørsposten karakteriserer Simon som fenomenal. Raskt ble han en svært synlig karakter både innad i avisa og utad mot leserne. Som journalist gjorde han alt bortsett fra sport. Han kunne like gjerne bruke en arbeidsdag på å skrive om den første hvitveisen som å skrive brennende engasjerte lederartikler.

Etter hvert utviklet han sin egen stil og fikk sine egne spalter. Simon ble kjent for tegneseriefiguren

Maskemakk og «Nest siste side». Her viste han kritisk sans til alle som satt med makta, og dro heller fram grupper som vanligvis ikke syntes i spaltene – psykisk og fysisk utviklingshemmede, folk med rusproblemer og, ikke minst, barn.

«Tuln»

De som var kollegaer med Simon på denne tida husker han like mye for alt det «tulne» han fant på. Morsomme historier om påfunnene til Simon blir fortsatt dratt fram blant tidligere kollegaer. Som da han lurte sin egen onkel, redaktør Magne Flem, til å spenne til en stakkars medarbeider mens han satt på do.

Det hadde seg slik at Simon til stadighet plasserte tomme sko under åpningen til toalettbåsene i Sunnmørsposten. Og så låste han dørene fra utsiden slik at det skulle se ut som om det var opptatt.

En dag ble Magne Flem så illsint av dette at han spente til skoene med all kraft. Det var bare det at denne gangen var de ikke tomme.

Lære å leke

Simon humrer når han tenker på denne tida. Det er lenge siden han gjorde lignende skøyerstreker.

– Arbeidslivet er annerledes nå, terskelen for slikt har blitt lavere.

Mange ganger har Simon tatt til orde mot det han mener er et strebersamfunn. Vi er så opptatte av å være flinke og effektive at vi glemmer å leke. Dette gjelder både voksne og barn. Når Simon hører at det må mer faglig læring inn i barnehagen blir han irritert.

– Det er MYE barn trenger å lære før de skal lære seg å lese og regne. La dem få sjansen til å lære å leke først.

«På Skråss»

I 25 år har Simon kommunisert med barn gjennom spalten «På Skråss» i Aftenposten. Barn har fortalt ham om livene sine. Selv om han ikke fører noen statistikk mener han å spore en endring i hva som opptar barn.

– Dessverre sier stadig flere at de har en følelse av ikke å bety noe i verden. De tror de ikke er flinke til noen ting. Mange ønsker ikke å leve lenger.

Ansiktet til Simon har lagt seg i alvorlige folder nå. Han leser mange brev hver eneste dag og synes det er fryktelig at han ikke har kapasitet til å svare alle. Likevel vet han at han har hjulpet noen.

– Jeg har opplevd flere ganger at barn som har skrevet til meg har tatt kontakt senere og sagt at jeg fikk dem bort fra å ta selvmord. Da tenker jeg at jeg har gjort noe viktig.

Ærespris

Det var for innsatsen gjennom «På Skråss» at Simon nylig fikk UNICEFs ærespris. Styret i UNICEF Norge mente han på en enkel og ærlig måte har tatt barna på alvor.

– Jeg ble glad og stolt for prisen. Samtidig synes jeg den var vanskelig å motta, det ble litt for mange store ord.

Dette er ikke den første prisen Simon får for sitt engasjement for barn. Han har fått 17-18 priser. Selv om han verdsetter dem, tar han imot med en todelt glede.

– Jeg har møtt folk som sier at om jeg var katolsk ville jeg blitt æret som helgen. Da får jeg hetta, altså.

Simon ler, men blir raskt alvorlig igjen.

– Jeg tenker på alle dem som gjør en uvurderlig innsats for barn hver eneste dag, men som aldri får noen pris. Som kona mi Margaret. Hun har jobbet som førskolelærer og pedagog. Vi vet begge to at hun er den som har stått barn nærmest gjennom sin jobb.

Kjønnsroller

Ikke bare gjennom jobben, forresten. Kona Margaret var også den som tok hovedbyrden med de fem barna deres på hjemmebane.

– Vi praktiserte et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Jeg tok det som en selvfølge, men har skjønt nå at det var feil.

Simon lærer så lenge han lever. Og han prøver å lære av sine egne feil.

– Jeg har en hang til å være autoritær og jeg kan være fryktelig sjalu. Før kunne jeg bli såret hvis Margaret ikke mente det samme som meg. Det blir veldig feil, sier han, og legger ettertenksomt til:

– Min beste egenskap er at jeg er utrolig glad i folk. Min dårligste er at jeg vil at folk også skal være glade i meg.

Stille

Han vet at Margaret er glad i han. Han vet også at barna hans er glade i han, for han har spurt dem. Men nå kan han diskutere både med kona og med barna sine, og godta at de er uenige med han, uten at det går på stoltheten løs. Ikke for det, sammen med Margaret er Simon ofte helt stille.

– Noe av det jeg er mest glad for i livet er at jeg har en person som kjenner meg totalt, og som godtar meg som jeg er. Margaret er den eneste personen jeg kan være sammen med i timevis uten at vi sier et ord til hverandre.

Det er godt.

Skal videre

De har det fint sammen, Simon og Margaret. Han er overbevist om at samlivet med henne, og det at han har noe fornuftig å ta seg til, er det som holder ham i live.

Å være i live er nemlig ingen selvfølge. Simon har uhelbredelig kreft og har fått beskjed av legen om at det plutselig kan gå fort mot slutten. Han håper han får oppleve en vår til.

– Akkurat nå går det kjempebra, sier han og smiler.

Simon er ikke redd for å dø. Han vet at han skal videre, det har han og Gud hatt mange, lange og gode samtaler om. Og selv om det blir vemodig å reise fra de som han er så veldig glad i, synes Simon han kan være fornøyd med det livet har bydd på.

– Jeg har levd et kjempeflott liv og har det fortsatt steike godt.