Jeg drar til Teaterfabrikken denne småsure junikvelden for å gjøre meg noen tanker om sommershowet «Alle gode ting er 3». På forhånd innser jeg at jeg er usikker på om jeg har forstått denne sjangeren. Sommershow, tenker jeg på veien dit, det er kanskje beslektet med et begrep som «terrassevin»?
Den må være lettdrikkelig. Alle må kunne like i det minste noe ved den. Dessuten bør den vel være sprudlende? Det er med disse trolig mangelfulle kriteriene på blokken at jeg benker meg i Molovegens mørke med den utakknemlige jobb det er å være smaksdommer i lystig lag.
Fra første stund er det klart at vi har med en sprudlende forestilling å gjøre. Det vil si, det er kanskje publikum som sprudler mest i starten? Henrik Overaa Bjørnson trenger knapt å vise seg på scenen før de første velvillige latterbygene kommer, og underveis i første sang klapper man takten.
Rent humørmessig stiller jeg her med et handikap, tenker jeg. De fleste som er her denne kvelden kommer visst fra diverse firmagjenger, ja, de hygger seg åpenbart veldig sammen, og de har drukket betydelig mer enn meg. Sommershow er, blant mange andre ting, som et slags julebord uten slaps i skoa.
Astrid Overaa og et skiftende ensemble har hatt sommershow tre år på rad, først med 10, så med 14, og i år med 15 forestillinger foran seg. Nå er musiker og komiker Ørjan Liavaag med på laget for første gang. Man kan absolutt forstå hvorfor dette funker.
Det hele starter med en trygg harselas fra Bjørnson med stereotypen «artig foredragsholder». Det er akkurat morsomt nok.
Så en bittersøt kabaretvise fra Overaa om hvor travelt allting er i livene våre. (Det er for øvrig det eneste som kan trekkes frem som en slags rød tråd i forestillingen, den har en rekke sanger om hvor bra allting var før, og de har absolutt en slags sommerkveldens melankoli i seg.)
Derfra er det jevn stigning i humøret og løssluppenheten. Ut fra min ulne forestilling om hva et sommershow bør være, er dette et godt sommershow.
Foregår det om sommeren? Ja. Har det sang og komikk? Ja. Av hvilken valør er denne sangen og komikken? I en raus og folkelig tradisjon, god. Er tekstene knallgode? Nei. Poengene har innimellom noe litt slarkete over seg, som om de kunne tålt å bli skrudd en omdreining til. Gjør det noe? Egentlig ikke.
Og når Astrid Overaa slipper seg løs i Judas Priest’ «Breaking the Law» mens hun strør om seg med sine mange parkeringsbøter (for den som ikke vet det: hun får visstnok veldig mange) går trioen klar av det rutinepregede også.
Denne sammensausingen av egne liv og scenepersonligheter kommer fram innimellom, og gir en liten ekstra dimensjon til revystemningen. For øvrig er bredden så god at det aldri føles uttværet: her veksles det mellom standup i og utenfor karakter, parodier, sketsjer og den nevnte mer ektefølte sangen. Liavaag får vist seg fram både som musiker og moromann. Selvironien er også til stede, heldigvis.
Terassevinen svarer til mine oppdiktede sjangerkrav denne kvelden. Den er perlende, enkel, og oppmuntrer til fellesskap. Den sier: slapp av. Du har fri. Tenk på noe annet. Minst av alt morgendagen.