Etter at Adam Douglas lørdag kveld ble kåret til «Norges beste entertainer» på Stjernekamp på NRK, har det gått slag i slag. Ikke minst må nye konserter bekreftes. 23. mars 2018 spiller han på Terminalen i Ålesund.

– Jeg må hjem til Sunnmøre når jeg nå skal ut på turné. Jeg har gjennom hele høsten følt varm støtte fra sunnmøringer, og vet at mange der har stemt på meg. Tusen takk. Det har virkelig vært en ære å få representere Sunnmøre i Stjernekamp, sier Adam Douglas på telefon fra en taxi i Oslo.

Norsk i sjela

– Før jeg kom til Norge hadde jeg flytta mye rundt i USA, uten å finne tryggheten. Det var først da Woodleg Odd fikk meg til Sunnmøre i 2007 at jeg følte meg hjemme.

– Jeg kan ikke beskrive følelsen som annet enn at ting endelig falt på plass. Alt stemte med hvem jeg er; landskapet, menneskene og livsstilen. Det er en herlig åpenhet på Sunnmøre for absolutt alt, og jeg elsker det norske sosiale systemet som har som utgangspunkt at vi passer på hverandre.

– Fra dag én følte jeg at jeg hadde funnet min plass, og på første spillejobb i Bremanger traff jeg kona mi, Kristin. Det har vært et eventyr, sier han.

Fra Oklahoma til Trandal

– Det eneste jeg ikke taklet så bra i starten var sjømaten. Vi spiser ikke mye fisk i Oklahoma. Eller potetball. Jeg husker ennå første gang jeg smakte bacalao under en spillejobb i Trandal.

– Bacalao var faktisk den eneste maten de serverte, også til frokost neste dag. Da sleit jeg.

Den første tida i Norge var han «all over» Sunnmøre, og bodde blant annet tre måneder i Ørsta, før han kjente at han trengte en større by, og flytta til Giskegata i Ålesund.

Etter et år reiste han videre til kjæresten, som da hadde flyttet til Oslo. De giftet seg i 2012, og bor nå på Hadeland med sønnen Alvin på tre år.

Selv vokste han opp i en familie på fem i Oklahoma.

Under Stjernekamp valgte Adam Douglas å fortelle TV-seerne om manglende støtte fra foreldrene da han som ung valgte å satse på musikk.

Savnet støtte fra familien

– Jeg kommer fra et veldig konservativt miljø. Jeg vet at foreldrene mine mente det godt, men jeg skulle ønske de hadde støttet meg likevel. Dette er aldri noe vi har snakket om, så det har vært litt rart å oppleve den støtten de har gitt nå, under Stjernekamp, for det er nytt og uvant. Det er det naturlig for meg å være ærlig om. Jeg trengte støtten da, ikke nå.

– Min sønn skal få all mulig støtte, uansett hva han velger. For meg fantes jo aldri et alternativ til musikk. Som ung og innadvendt brukte jeg musikken som terapi på rommet. Som artist vil jeg formidle disse følelsene fra scenen. Jeg har den tryggheten nå, sier han.

– Hva sier du til de unge, beskjedne og usikre i dag?

– Det er ikke noe galt i å være en ydmyk og forsiktig person. Alle trenger ikke å være bråkete og kreve stor plass. Det er rom for oss alle. Men det er sunt å utfordre seg selv og tøye egne grenser, også når noe kjennes skummelt og nytt. Det har jeg gjort i høst, og det går helt fint.