«Goodbye Kitty» er en forestilling med masse energi og farger, ballonger, lys og lek, stoffer som glitrer, og glade mennesker som tør å danse rart.

«Goodbye Kitty» er også et stykke med mange og store spørsmål. Om identitet, kropp og kjønn, om rollene jenter og gutter får utdelt fra starten av i livet, og hvordan vi kan se for oss at framtida blir.

Enten vi er gutter og jenter som liker hverandre, eller både-og, gutter som liker gutter, jenter som liker jenter, eller vi er blant dem som ennå ikke helt har funnet ut av akkurat det der.

Pappaer kan forelske seg i andre pappaer, sies det senere i stykket, for dette med identitet og hvem vi egentlig er når vi tør å være oss selv, er noe mange mennesker bruker år på å finne ut.

Det er altså ikke en helt vanlig fest «Goodbye Kitty» inviterer barn, og voksne, med på.

Alt er lov

Jeg, eg, æ og e.

De er fire mennesker med fire ulike dialekter på denne festen. De er også over gjennomsnittet frigjorte når det gjelder å slippe seg løs på dansegulvet.

Alle har vi hver vår måte å være på. Likevel blir kroppene våre definert allerede fra fødselen av, idet vi kles opp i rosa eller blått.

— Jenteklær og gutteklær, hvem har bestemt det egentlig?

Svaret er selvsagt de (vi) voksne.

I denne forestillingen er derimot alt lov, det både vises og sies. Det er lov å ha tyllskjørt utenpå skjelettdrakta, eller langt hår til bart. Og det er lov for en gutt å kysse en annen gutt, som her, uten at det gjøres et stort nummer ut av det.

— Du er best på å være akkurat deg, sies det.

— Du kan være akkurat den du vil.

Det vi ikke visste om Hello Kitty

Det gir jo uante og morsomme muligheter. Både gutter og jenter blant publikum humrer godt til disse eksemplene, som at:

— Batman kanskje er forelsket i Spiderman.

— Hello Kitty har lyst på en tatovering med dødningehode.

— Dinosaurene har lært seg å strikke.

— Tornerose har bestemt seg for heller å være mann.

— Darth Vader liker å se på soloppgangen.

Favner bredt, men ikke alle?

Jeg liker forestillingen veldig godt. Det er gøy å være på fest der du virkelig føler deg velkommen, og her skjer det noe hele tiden.

Det er musikk og dans, med korte, enkle tekster innimellom som er gode å tygge på.

Om aksept, raushet og omsorg, for både oss selv og alle vi møter.

Hvis jeg kunne ønske meg noe, måtte det være at en av de fire karakterene kunne være av den litt mer forsiktige typen, slik mange barn er, men også mange voksne, selv etter at vi har funnet oss selv.

Ikke alle ønsker, eller trenger å være midtpunkt, og ikke alle trenger å rope høyt hvem de er og hvem de elsker.

Også dette er viktig å formidle til barn. Det skal fortsatt være lov å være et stille, beskjedent og forsiktig barn som ikke alltid har svarene. Akkurat som det fortsatt må være lov for en voksen å nøye seg med å flytte føttene forsiktig fra side til side i utkanten av dansegulvet.

Ikke alle kan og skal danse slik de gjør i «Goodbye Kitty», men det er gøy å se.

Å si mye med bare ett ord

Idet en igloo blåses opp på slutten av forestillingen, lyssatt i mange farger, er det en gutt midt i målgruppa som klarer å oppsummere stykket med ett eneste ord.

Fra iglooen triller spørsmålene:

— Hva er det som gjør meg til meg?

— Hvem er jeg når jeg er helt alene?

— Hva kan jeg være hvis jeg får bestemme helt selv?

— Hva kan jeg drømme om å bli?

Gutten roper det ikke høyt. Han sier det kun til seg selv, men jeg er helt enig. Han sier:

— Kult.

«Goodbye Kitty» hadde premiere i Ålesund 4. november. Den spilles fem ganger til på Arbeideren mellom 11. og 19. november, før forestillingen flyttes til Molde.

Foto: Chrisander Brun
Foto: Chrisander Brun
Foto: Chrisander Brun