Moldejazzens andre dag startet for meg med et møte med den amerikanske saksofonisten David Sanborn; en veletablert jazz-musiker.

I drøyt tjue minutter forteller han om seg selv, musikken sin og opplevelsene sine. Han legger fram sine tanker om hva han som musiker gjør; han går opp på scenen og forteller en historie.

For en 16-åring på sin første store jazzkonsert var dette en mildt sagt god start på dagen.

Så braker det løs…

På konsertkvelden var det en lett lutrygget mann som måtte støtte seg mot en barkrakk som kom på scenen, så starter fyrverkeriet og det blir så alt for klart at det ikke er noen gammel gubbe som står på scenen.

Anmelder: 16 år gamle Elias Grebstad Senneset har anmeldt konserten. Foto: Bjørn Brunvoll

Det er et solid lag med erfarne musikere som befinner seg på scenen, pianisten Andy Ezrin, bassisten Ben Williams, trommeslager Billy Kilson og trombonisten Michael Dease.

Publikum får høre drøye nitti minutter med musikk fra noen av jazzens fineste komponister, som for eksempel Michael Brecker og Marcus Miller.

Samspill og kommunikasjon

Det var spennende for en ung amatørmusiker å følge med på hvordan de proffe kommuniserte med hverandre på scenen. Et blikk, en bevegelse eller et smil. Det var alt som skulle til for å ta musikken i en ny retning.

Prakteksemplarer på dette er Ben Williams og Billy Kilson som begge stadig følger med på hverandre med både øynene, og ikke minst, ørene. Hele bandet forandrer tempo og styrkegrad med minimalt lite kommunikasjon, imponerende!

Den musikalske reisen

Tidligere i dag da jeg møtte David Sanborn var han svært opptatt av hvordan han formidler musikken sin.

Imponert: Anmelder Elias Grebstad Senneset triller femmeren for saksofonisten. Foto: Bjørn Brunvoll

Bandet leverer en av Sanborns klassikere, Maputo. Sanborn forteller selv at den er noe forandret, og det er dette som gjør konserten til en unik reise. Det føles som om låten og lyseffektene tar oss med inn i jungelen. En rekke jazzbevegelser og improvisasjoner senere er det et par blikk og en hevet hånd, og plutselig er vi sendt i retning mot steppene. Ben Williams pumpende bass, klangteppene til pianisten Andy Ezrin, de drivende rytmene til Billy Kilson toppes av fantastisk samspill mellom David selv og trombonisten Michael Dease. Magisk!

Den musikalske arven

Det er tydelig at David Sanborn har røttene sine festet dypt nede i blues og R&B. Det merkes blant annet i ekstranummeret, Smile av Charlie Chaplin der han og pianist Andy Ezrin avslutter konserten alene. Det er nok den mest ”bluesy” utgaven av Smile så langt.

Alderen merkes, men det er fortsatt gode gamle David Sanborn

Selv om jeg sitter igjen med en enorm opplevelse stiller jeg meg spørsmålet om hvordan denne opplevelsen hadde vært dersom jeg hadde fått oppleve David Sanborn for tretti år siden. Hadde det blitt en større opplevelse? Det er godt mulig, men hvem bryr seg om det?

Det er åpenbart at Sanborns gullalder er over. Fingrene er ikke like spreke som før, utholdenheten er ikke den samme og kreativiteten ikke like stor. Men nerven, intensiteten og feelingen er den samme. Den samme som jeg har fått høre på utallige gamle innspillinger både med David Sanborn selv og sammen med Jaco Pastorius og alle de andre som David har fått gleden av å spille sammen med.