I en rettferdig verden ville tøysebandet Staysman & Jazz, med Mads Hansen vært før Natalie Sandtorv på scenen med tullballmusikken sin. På den annen side: Da kunne ikke Sandtorv kunnet åpne Jugendfest. Noe hun så ut til å stortrives med, på sin egen 30-årsdag.
Første gang jeg så Sandtorv live var under Moldejazz 2017 da hun framførte bestillingsverket "Freedom Nation," etter å ha vunnet Ungjazz-stipendet året før (en konsert jeg for øvrig ga terningkast 5 og jeg utnevnte Sandtorv til Sunnmøres Björk, og det kan du stole på, for jeg har peiling).
Kveldens konsert var i et helt annet landskap. Som så mange andre unge jazzmusikere (i mine øyne er man ung også på 30-årsdagen sin!) har Sandtorv beveget seg mer og mer over til elektropop.
Mens "Freedom Nation" var konsert for jazzklubblokalet passet dagens konsert langt bedre på en utescene. Hadde bare litt flere folk fått det med seg! For det er en utakknemlig jobb å være åpningsartist på Jugendfest. Folk kommer sent, dessverre.
Men verken Sandtorv eller bandet lot seg affisere. Hun har med seg et band som er så samspilte at instrumenteringen sitter som skit i kramsnø! Og Sandtorv selv hopper, danser og spretter rundt, mens hun inne i mellom denger løs på en stakkars enslig tromme, og bare sjarmerer alle. Og som hun synger da, dere!
Musikken har fortsatt en del passasjer som er i jazzlandskap, men for det meste er vi over i popens verden. Personlig savner jeg det å bli utfordret litt, slik jeg ble da hun stod og formelig skrek mot verdens urettferdighet på scenen på Moldejazz. Men her på Jugendfest var nok det musikalske uttrykket hun nå tester ut, mer riktig.
Tenker vi sier at hun er Sunnmøres Robyn nå, med litt ekstra krydder.