Det er skrevet mye om det kjølige forholdet mellom bandmedlemmene i A-ha. Adresseavisens anmelder gjorde et poeng av at vokalist Morten Harket, gitarist Paal Waaktar-Savoy og keyboardist Magne Furuholmen stod så langt fra hverandre på scenen at det var umulig å få bilde av alle tre samtidig.

Da så stemningen langt hyggeligere ut på Colorline stadion fredag kveld, selv om det regnet av og på under hele konserten.

Til tonene av «Cry Wolf» gikk bandet ut på scenen i et lettere grøtete lydbilde. Morten Harkets stemme, som kan være sterkt varierende fra konsert til konsert, var ikke helt varm.

Det tok seg litt opp da de satte i gang med «The Blood that Moves the Body,» og da undertegnedes favoritt «Wieght of the Wind» kom på begynte jeg å bli mer tilgivende.

– Velkommen til voksenavdelingen, sa Magne Furuholmen, selvironisk. Men det er litt urettferdig. Det var alle aldersgrupper som sang med til Everly Brothers-coveren «Crying in the Rain" og de andre hitene denne kvelden. Og som kanskje tok til tårene i regnet.

Magne Furuholmen lot ikke sjansen til gamlis-vitser gå fra seg enda en gang, introduserte «Foot of the Mountain» med.  – Det er kanskje noen av dere som er gamle nok til å huske denne? (Hint: Punchline er at låten er knapt ti år gammel). Jeg må si at "Analogue" også slo overraskende godt an, med allsang.

Ingen skal ta fra A-ha at de er Norges største musikksuksess noensinne. Jeg har også sett dem live flere ganger. De kan være et overraskende bra liveband. Problemet er bare at de har brukt så mye av karrieren med å forsøke å ikke være det de egentlig er: Et synthpop-band.

Så derfor har de lekt alternativt rockeband på 90-tallet, tøyset rundt med unplugged-konsepter i de siste og jeg vet ikke hva. Om det er derfor de totalt ruinerer «Train of Thought» og fjerner den fullstendig fra det lydbildet den skal ha, vet jeg ikke. Men fysj! Skamme seg!

Da går det bedre med «Stay on These Roads.» Den er akkurat slik den skal være, og allsangen, mobillysene og hender går til værs.

Jeg nevnte over at det ikke kler A-ha å være rockeband, men en skal være bra surpomp for å mene at «Sycamore Leaves» fra 1990 ikke fungerer. For den gjør det.

Og etter hvert som konserten går, så husker du hvor mange hit-er dette bandet egentlig har. De kom på rekke og rad: «Manhattan Skyline,» «Hunting High and Low» (her sang publikum HELE teksten og var du der og ikke fikk ståpels da refrenget kom etter solospillet er du emosjonelt død på innsiden!), «I’ve Been Losing You,» «The Sun Always Shines on TV,» og..og.. jada jada. Du husker dem du også. Uten at du tenker over hvor store A-ha egentlig er ute i verden.

Og Mortens stemme ble, helt naturstridig, bedre og bedre gjennom konserten. En skulle jo tro han skulle bli mer og mer sliten. Ok, han lar kordamene (som også trakterer strykere) ta det høyeste tonene på «Manhattan Skyline,» han gjør det. Men når han trår til så det står etter på deres beste låt, «The Sun Always Shines on TV,» tilgir vi ham.

Med den hitparaden, og stemningen, A-ha avsluttet konserten med, så skal jeg tilgi dem en treg start, og kaster terning ett hakk høyere enn jeg fryktet jeg måtte gjøre. Og da "Take on Me," avsluttet alt, overdøvet publikum bandet. Filleren ta, for et band, da dere!