Cezinando står på scenen og synger flerstemt. Til tross for at det er kun han som står på scenen… På toppen av det hele er vokalen hans fullstendig overkjørt av autotune og effekter.
På scenen har han med seg en gjeng med damer som sitter med hver sine strykerinstrumenter. Antagelig er de der som en del av scenografien, for de høres aldri.
All instrumenteringen ellers ligger på boks. Cezinando har riktignok en perkusjonist med seg som legger litt kakepynt på toppen av kaken. Men i begynnelsen er konserten dessverre en tørr og melete kake. Blåserne han har med seg får høres inne i mellom, men jeg har en mistanke om at de også ligger på boks.
Cezinando har scenetekke, det skal han ha. Han gjør standardfaktene og bevegelsene, han lar folk synge med på de opplagte plassene i låtene og han roper de obligatoriske ropene med «Åååååålesuuuuund!»
Konserten tar seg opp på slutten. Selv en sur gammel gubbe som meg må innrømme det. Nå kommer blåserne virkelig til sin rett. I tillegg er publikum er med på notene hele veien, og det er det viktigste.
På storhiten «Vi er perfekt men verden er ikke det» blir det som forventet full allsang på refrenget. Når han serverer «Håper du har plass» blir det allsang på hele låten! Og slik fortsetter det utover.
Hele matta koker, folk synger, danser, hopper, poger, veiver armene i været og synger med. Ting kastes også rundt i luften, og selv den bitreste sure gamle noksagt må innrømme at jo, Cezinando har noe. Hadde bare konserten var litt lenger slik at man kunne få rettet opp inntrykket enda mer. Og hadde bare introen stått i stil til slutten…