Orda kom til oss frå sjukepleiar Ronald Båtnes og avdelingssjukepleiar Jorun Bøyum.
På ettervinteren 1992 hadde desse to etter måten låge forventingar til dei ventande tariff-forhandlingane.
– Som relativt nyutdanna sjukepleiar har eg så låg løn at eg ikkje har sjanse til å etablera meg, kunne Båtnes melde.
Ikke rart han til venstre smiler, han er jo hjemom fødebyen sin
Ungguten hadde ei byrjarløn på 146.000 kroner året etter den tre år lange utdanninga si. Det ville ta sjukepleiaren 14 år å karre seg opp på dåverande lønstrinn 21, og innkassere svimlande 167.000 kroner.
Dette var det høgaste lønstrinnet for ein vanleg sjukepleiar.
– Eg er litt redd for at folk skal oppfatta oss sjukepleiarar som «sytete», men det er feil. Det er rett og slett umogleg å etablera seg med denne løna desom ein har studielån og faste bu-utgifter, peika Ronald på.
Ikke rart han til venstre smiler, han er jo hjemom fødebyen sin
Yrket var like ansvarsfullt den gongen som det framleis er. Til alt hell har helsestellet og lærarstanden gjort monalege byks i åra etter dette alvorlege fotografiet stod på trykk i Sunnmørsposten.
Men vi håpar likevel at det finst att spor av idealisme. For Vårherre skal vite den trengst.
For noen tiår siden: Les mer historisk stoff i Sunnmørsposten.