Vi er nødt å gå rett på etterlysningene først best i dag.
Også tiårspaltens mannskap begynner trolig å preges av en viss elde. Skremmende tanker, men like fullt høyst naturlig.
Vi er da prisgitt Guds vilje og helsas varierende beskaffenhet, noen hver.
Elde gir seg så mange utslag, som kjent. Glemsel er noe av det første som rykker inn på våre private slagmarker. Således sitter vi her aldeles fjetret.
Vi vet vi har konversert dannet og trivelig over telefonen og tangert utlån av et mulig motiv.
Det er dessverre alt vi husker. Hvilket betyr at eieren av den tilsendte konvolutten må melde seg sporenstreks for å unngå ytterligere forviklinger forårsaket av galopperende sløvsinn.
Til dagsorden: Det regner lett over kirkebakken i Ålesund, men ikke verre enn at festlyden står stille lenge nok til at platekameraet rekker å registrere full dybdeskarphet. Hvilket er rett krevende i sammenhenger som dette. Dagens fantastiske motiv er resultat av en dyktig fagmann eller -kvinnes anstrengelser. Så mye er sikkert.
Det er lett å tenke på en Johannes Sponland, men det kan være andre også. Kopien er ikke preget eller navngitt.
Enkelte av herrene bærer 17. mai-aktige sløyfer. Kvinnenes varierende kledebunad fører tankene hen mot mellomkrigstida. Er det ikke en sus av tjuetall over ganske særlig bøttehattene og pelskragene?
Forsamlinga nede i høyre hjørne får oss til å tenke offisielt byaktig. Men sikre er vi ikke på noe vis.
Er det 75-årsjubileet i 1923?