28. mai 1979 står bånnsolid planta i regional korpshistorie:
«Konserten som «The Black Dyke Mills Band» holdt her i Ålesund mandag, vil de 600 som var til stede sent glemme.
Slike ovasjoner som dette verdensberømte orkesteret fikk har vi aldri hørt før i Teknisk skoles aula, og det mest fantastiske av alt: Samtlige medlemmer er amatører!
Det fikk vi bekreftet i går, da vi fikk et lite intervju med korpsets to dirigenter, major Peter Parkes og Michael Antrobus, like før korpset skulle dra videre på sin turné i Norge».
Hr. Askjell Molvær har sine ord i behold, for denne hendelsen ble meget spesiell og hadde flere hyggelige konsekvenser.
«De er alle amatører, ja. men på et profesjonelt plan. At de er blitt så dyktige skyldes rett og slett deres kjærlighet til musikk, og hard, målbevisst øving, sier major Parkes, som er korpsets profesjonelle dirigent», leser vi videre, to dager etter.
Hvorfor brass? «Vel, det er tradisjonen som er slik! Den rene brassklangen er engelsk korpsmusikks varemerke, og har sine røtter langt tilbake i tiden. Det er også meget praktisk å ha bare messing i korpset (...) det byr ikke på særlige problemer dersom noen må skifte til et annet instrument».
Konserten der legender som Philip McCann og John Clough briljerte, fikk f. eks. en gjeng romsdalinger til å skrote «Tomklang» og stable på beina Tomra Brass Band i stedet.
Black Dykes «korstog» tente den sivile norske brassbevegelsen, intet mindre. Til helga er det forresten festival på Skodje.