Sommeren 1972 var familien Krøvel-Velle i stand til å investere i bil. En brukt VW 1300 1968-modell, skinnende mørkeblå og i god stand, kjøpt på Vestlandske Auto.
Det var stort for den vesle familien. Bilen gikk som ei klokke. Det var også bilbelter der. Foran var det to punkts hoftebelter. Vi følte oss veldig trygge med det. Bak var det ingenting. Og barnas yndlingsposisjon var å stå på den langsgående tunnelryggen gjennom bilen. Helt usikret.
En veldig populær sport var å kjøre «bonderally», d.v.s. kjøre fort på smale bygdeveger. Da sto junior mellom setene og kom med høylytte tilrop. Det var slik det var.
Det kunne jo ikke gå upåaktet hen at familien hadde fått bil. Nyheten måtte spres. Så en dag gikk vegen ut i Kirkegata, der vennen og fotokompisen Stein A. Roald bodde – som han gjør den dag i dag. Her skulle det nye vidunderet presenteres. Stolte og forventningsfulle parkerte vi i gata.
Hele familien Roald kom ut for å ta bilen i øyesyn. Fireåringen Tor gjorde et nummer av å vise fram bilen til den ett år yngre venninnen Sigrid Roald. Men mens de voksne nikket bifallende på hodet av det de så, ble Sigrid stillere og stillere, og til slutt hang geipen langt nede.
Så kom hun med det fortvilte utbruddet som jeg husker den dag i dag:
– Pappa, pappa! Det e’kje nokken bil! Det e ei folkevogn!
(Denne saka sto på Nest Siste Side 2. august 1972)