Disse kjekke representantene for ingeniørstanden ble avbildet i avisa mot slutten av august 1968.
Til venstre ing. Bjørn Eidsvig t.v. og til høyre overing. Gunnar Bjørge.
Som seriøse yrkesbrødre visste de i sannhet å kle seg til anledningen også. Og hvilken anledning!
«Nyttig kurs i verdianalyse», lyder tittelen over fotografiet.
«Produktivitetsutvalget for næringslivet i Ålesund og Sunnmøre har i samarbeid med Industriforbundets Rasjonaliseringskontor og Hartmark & Co. satt i gang et tre dagers kurs i verdianalyse.
Kurset tok til i går ved Teknisk Skole, og det var 20 deltakere påmeldt.
Utførende konsulenter ved kurset er overingeniør Gunnar Bjørge og ingeniør Bjørn Eidsvig.
I korthet kan man si at verdianalysen går ut på å finne unødvendige kostnader ved industriproduktene. Det er med andre ord en produktrettet rasjonalisering hvor man slår ned på selve konstruksjonen av produktet. Dette gjøres gjennom flere faser, i alt åtte trinn, hvor man foretar en verdisetting av produktets funksjoner helt fra idéstadiet.
Verdianalyse kan også gjelde det totale kostnadsbilde i en bedrift», står det å lese.
Fine and dandy. Men det vi henger oss opp fem tiår etter, er det vidunderlig moderne apparatet guttene poserer ved.
Det er funnet oppsiktsvekkende nok til å trekkes fram i bildeteksten også: «Ingeniør Bjørn Eidsvig til v. og overing. Gunnar Bjørge ved bildeframviseren som nyttes til illustrasjonene under foredragene».
En «overhead projector». Eventuelt «overhaudetkastar» på norsk. Ingen konferansesal eller klasserom var komplett uten en sånn opp til rundt tusenårsskiftet eller der omkring.
Wikipedia forteller de første ble brukt av amerikanske militære i slutten av siste krig. Masseutbredelsen kom i sekstiåra.
Det gjaldt naturligvis å treffe passe rettvendt og skarpstilt.
Digitale innretninger har for lengst jaget vekk overhead-en. Men lykkelig må den være som får disse nye tinga til å funke på første forsøk. Har det skjedd?