Revy:

Artig reise

Det er så deilig å være publikum på en forestilling som fra begynnelse til slutt er gjennomtenkt og profesjonelt utført. Det er forestillingen til Ina Breivik og Christine Hope.

5

Kultur

Hope-Breivik T/R Arbeideren Fullt hus Anmeldt av: Elisabeth Solvang Damene har ikke lange introduksjonen, før publikum får hilse på samlivssguiden Trygve (med uttalt U) i Christine Hopes skikkelse. Selv om han har liten, og ikke særlig vellykket, erfaring med det motsatte kjønn lærer han for eksempel bort K.E.S.P. (kvinnens erogene soner per i dag) på fornøyelig vis. Banalt, men veldig morsomt. Trygve setter standarden og Ina Breivik følger opp med et strippenummer hvor hun ikke sier noe med munnen, men derimot alt med kroppen. Margot Så er også kroppsspråk og mimikk noe Ina Breivik mestrer til fingerspissene. Dette viser hun gjennom hele showet. Ikke minst i rollen som gode, gamle Margot. Her skuffer hun ikke et lokalt publikum som kjenner Margot fra før og har skyhøye forventninger. Breivik makter å holde Margot brennaktuell og forfriskende. Jan Ivar En annen av Breiviks virkelige høydepunkter er rollen som Jan Ivar – en kar som klorer seg fast i tilværelsen på tross av vanskelig barndom og umulige forutsetninger. Det er hylende morsomt, men også sårt og ømt. Balansen i dette hever forestillingen mange hakk. Strålende Christine Hope har også mange strenger å spille på. Hun er strålende som Moren til Birgitte – en 47 år gammel seksuelt frustrert "fin frue". På datterens 16-års dag holder hun en tale som ville gitt enhver tenåringsdatter lyst til å synke i jorden. For publikum derimot, inviterer det til gapskratt. Hopes tolkning av Berit Riise må også nevnes. Med henvisning til saken mot Einar Baardsen gjør hun god figur. Det eneste jeg kan utsette er at hun knoter litt med dialekten, men så har jo også Berit Riise en litt ubestemmelig dialekt. Bra sammen Sammen er de to damene bra. Koreografien i showet, og samspillet dem imellom, gjør fellesnumrene solide. Men ikke bare er hvert enkelt nummer bra i seg selv, miksen av innhold er balansert og overraskende. Bunadspolitiet blir harselert med i ett nummer, mens damene dukker opp som Bollywood-karakterer i det neste. Sistnevnte som forførerske dansere i en indisk versjon av Varg Veum. Her, som mange andre ganger i forestillingen, får de god hjelp av pianist Christian Øveraas. Hakket strammere Regien på showet er godt gjennomført. Ikke minst med tanke på at karakterene dukker opp igjen flere ganger i forskjellige settinger. Slik blir showet, som i utgangspunktet består av frittstående sketsjer, bundet sammen. Undertegnede kunne imidlertid tenke seg hakket strammere regi. På den måten hadde kanskje latterkulene kommet enda tettere. Om du ikke skal reise på langtur i høst, anbefales likevel en artig snartur med Breivik og Hope.