Noe stort på trappene

«Norge har ikke fostret mange tenorer gjennom årene, men her har vi en. Og det en veldig talentfull og lovende en.» Slik beskriver operasjef Bjørn Simensen sangeren Rein Alexander Korshamn i sitt brev til operaen La Scala i Milano.
Kultur

Norske håpefulle og talentfulle sangere er det mange av, men det er første gang den norske operasjefen ber sin venn, dr. Lucca Targetti ved La Scala, om å ta vare på et norsk sangtalent. I følge Bjørn Simensen har Rein Alexander Hauge Korshamn de to viktige talentene: En stor stemme, og talent for å innse at veien fram til ære og berømmelse lang og hard. Det siste kan vi også skrive under på, etter å ha hørt historien til 28-åringen, som nå er på Sunnmøre for å holde kirkekonserter. I kveld synger han i Ulstein kirke, den 11. november synger han i Herøy og den 19. november i Volda. Føler seg som sunnmøring Rein Alexander som han kaller seg i internasjonal sammenheng, er født i Bergen og oppvokst på Grünerløkka i Oslo. Men mor og far og hele slekta er fra Sunnmøre, mor fra Gursken og far fra Hjørungavåg. Vi treffer ham i Ørsta, der han er på besøk hos tante og onkel, i en pause mellom kirkekonsertene. Han snakker på klingende sunnmørsk. — Jeg føler meg som sunnmøring, mye mer enn Oslogutt. Her har jeg hele slekta mi, og her har jeg vanka mye i alle år, sier Rein, som forklaring på det litt motsatte dialektskiftet. — Når bestemte du deg for å gjøre sangkarriere? — Først ville jeg ikke. Passer liksom ikke inn. Men andre har dytta litt på, forteller Rein. Dysleksi Etter to år på musikklinja på Foss videregående i Oslo, og ett og et halvt år på Barrath-Dues Musikkinstitutt, da som bass, ville han ikke mer. Rein begynte som truckfører på Helsfyr. — Greit nok det. Jeg har alltid hatt problemer med å tilpasse meg klassesituasjonen, antakelig fordi jeg har en form for dysleksi, som ikke ble oppdaga før jeg var 22 år. Jeg kan lese og skrive, men greide ikke å lære klokka før jeg var 15. Fortsatt kan jeg få problemer når folk spør meg om klokka, eller hvis jeg blir bedt om å fylle ut skjemaer og sånn. Tar det med meg og kommer igjen i morra, sier jeg da. — Korttidshukommelsen er det også litt dårlig med, men det plager meg aldri når jeg står på scenen, der husker jeg alt jeg skal, sier Rein, og smiler litt forlegen. Beste elev på Island Da gutten var 21 år syntes faren det fikk være nok truckkjøring, gutten måtte gi sangen en sjanse til. — Han sendte meg til Island, der han har slekt, og der begynte jeg på Söngskôlinn i Reykjavik. Det var en fantastisk tid. Sang om dagen, og hestestell og ridning om kvelden. Vi startet dagene i glohett utendørsbasseng, i snøstorm og godvær. Det var stedet for meg, sukker sangeren, som da var blitt baryton. Etter tre år på Søngskôlinn gikk Rein Korshamn ut som bestemann, og fikk som eneste student stipend til Royal Academy of Music i London. Her gikk han i tre og et halvt år, sang hos berømte lærere, vant i diverse konkurranser og tok diverse sangjobber. Så, da bare avsluttende eksamen sto igjen, hoppet han av. Skiftet til tenor — Etter to år fikk jeg et drømmetilbud om en barytonrolle i den engelske nasjonaloperaen, men da hadde jeg allerede bestemt meg for å synge tenor. Jeg er tenor, det har noe med fysikken og utviklingen av musklene å gjøre. Og selveste Birgit Nilsson, svenskenes store diva, satte meg for alvor på det, etter at jeg hadde vært med i Dronning Sonjas internasjonale musikkonkurranse. — Bassene er ofte tynne og lange, mens tenorene er store og kraftige. Er det bare å legge seg på benken å løfte vekter, så kommer tenorstemmen? — Nei, vi er vel de eneste som ikke må drive med situps og sånt, da blir musklene for stramme, og det går ut over klangen. Sangere behøver ikke å være så digre, det har bare noe med en makelig livsstil å gjøre. Men du må ha volum i brystkassa. jeg vil bli det de kaller «full voice», lyrisk tenor, i samme stil som Pavarotti og Domingo. Etter hvert kan jeg nok bli en dramatisk tenor, en Wagner-tenor kan synge full rulle i opp til ti timer, hver kveld. Det krever god fysikk. — På akademiet i London skifta jeg til tenor, og så ville de at jeg skulle ta eksamen som det. Men det var selvfølgelig helt umulig etter så kort tid. Jeg kommer tilbake en gang, men først må jeg modnes som tenor, sier Rein. Til sjøs Der sto han, ikke bare eksamensløs, men også pengeløs. Fullstendig blakk, etter å ha prøvd å forsørge både seg sjøl og samboer. Pluss at han skulle forsørge datteren som var igjen på Island. Nå har han brukt alt han kan få av stipend og lån, privat og statlig. — Du kompromisser ikke? — Jeg vet hva jeg har fått av stemmemateriale, og jeg skal bruke det. Det er til Italia jeg skal, sier Rein rolig, og ser ikke ut som han kommer til å fire på det noen gang. Blakk som ei kirkerotte dro tenoren til Barentshavet på fiske i tre og en halv måned. — Litt av en overgang, sier Rein, og ler litt. Noe særlig synging ble det ikke om bord. Det var omtrent like lett å få øvd som å få overbevist de andre fiskerne om at Norge trenger et nytt operahus. — Men jeg prøvde. Det var bare det at det var alltid noen som sov. Jeg prøvde til og med nede i fryserommet, men det ble gæernt det også. Syngende kelner Så begynte han å spare, på land. I fjor sommer søkte han på en ledig stilling som hyggepianist på Union Hotell på Øye. — Vi hadde helt glemt ham, da han plutselig sto på døra. Da jeg ba han spille, måtte han innrømme at han ikke kunne spille piano, men at han kunne synge for oss. En artig og omgjengelig fyr, som vi er blitt glad i, forteller daglig leder Martin Berg. Og Rein, som hadde servert før, fikk seg jobb som kelner og vaktmester. Om kveldene sang han for gjestene etter middagen. Nå har hotellets eier, Per Ola Ratvig, tatt ham under sine vinger, reiser ens ærend til Oslo for å høre på ham og vil bruke forretningsforbindelsene sine til å skaffe ham sangoppdrag. Til Italia med telt — Egentlig hadde jeg tenkt meg ut på fiske igjen, for å få penger til å dra til Italia. Men så er kvotene fiska opp, og jeg kan ikke vente helt til februar før jeg drar ut. — Nå har jeg nok til en måneds språkkurs i Firenze. Jeg er nødt til å smi mens jernet er varmt og dr. Targetti vet hvem jeg er. Kurset begynner 27. november. — På den måneden må jeg oppsøke La Scala, og få meg en dørvaktjobb eller noe sånt. Jeg har jobba som dørvakt før. Nå har jeg kjøpt telt, og så tar jeg med termodressen min som jeg brukte på sjøen. Jeg skal nok greie meg, folk har gått på loffen før. Noe må jeg skaffe meg. Ellers må jeg ut på fiske igjen, sier Rein Korshamn og smiler med smale øyne. Med anbefalingen fra den norske operasjefen har han fått verdifull niste i skreppa. — Rein Alexander har gått langt. Og han har fortsatt en lang vei å gå, sier Bjørn Simensen.