Midt i gnistregnet, den ulende orkanen og sjokket over det som skjedde med byen og de kjære hjemmene deres hadde de både mot, åndsnærværelse og omtanke nok til å hjelpe menneskene rundt seg. At bare ett menneske døde i flammehavet, en kvinne på 76 år, står som et under den dag i dag.

– Alle var helter denne natta, hele byens befolkning, barn, unge og gamle. Men det er jo noen historier som skiller seg ut, sier byhistorikerne Einar Gustafsson og Malvin Dalhus.

I kveld er de på plass i Parken kulturhus for å fortelle om bybrannen og svare på spørsmål fra publikum under bybrannforestillinga «Heltene».

Malvin Dalhus forteller om små barn som må gå bakerst i familieflokken for å passe på at gnistene ikke tar fyr i de andres hår og klær.

Og om 11-åringen som bodde med foreldre og søsken i det som i dag er Storgata. Da familien oppdaget brannen var det som en stor ildhaug. Men Grimmerhaugen skygget for, så guttungen ble bedt om å gå utover for å se etter tanta si som bodde i Apotekergata.

– Han kommer seg et stykke utover, men må snu på grunn av flammene. Hjemme i Storgata har familien hans fått beskjed om å komme seg innover og vekk fra brannen, og en kan jo tenke seg hvordan det var for en liten gutt å komme hjem til tomt hus, og skulle komme seg i sikkerhet fra flammene på egen hånd, sier Dalhus.

Påkjørt og kastet på sjøen

Både han og Gustafsson var med som konsulenter på Harald Gryttens trebindsverk «Ålesund brenner – Byen under ild og aske» fra 2003.

Her står det blant annet å lese om byens brannkorps, både det faste på 12 mann og mange i det frivillige brannkorpset, som opplevde store hindringer under de dramatiske timene brannatta.

Om brannslokningsfartøyet «Parat» som blir drevet fra den ene plassen til den andre. Som ikke bare må kjempe mot stadige ildregn inne i byen, men også mot den voldsomme nordveststormen, når de blir tvunget ut i Aspevågen fordi Hellebroa har brent og stenger passasjen.

– På ett tidspunkt ble «Parat» liggende i ildregnet fra de brennende bygningene på begge sider av havna. Og så, som om ikke det var nok, kommer det ei skute med brennende kol med god fart rett mot brannsprøyta. Mannskapet må bare komme seg fra borde for ikke å bli stekt. Til alt hell blir den ikke truffet, og brannmannskapet gir seg ikke, de kommer seg om bord i Parat igjen, som har greid seg med både dampkjelen og maskineriet i behold.

Kvelden etter, på veg til liggeplassen, blir brannsprøyta påkjørt enda en gang, denne gang av en fiskedampbåt. Sammenstøtet er så hardt at to av brannfolkene ble kastet på sjøen, men blir reddet om bord i fiskebåten.

Jan Olav Flatmark, som har skrevet historien til brannkorpset i Ålesund, er imponert over hvordan brannkorpset stadig greier å forflytte seg fra pumpe til pumpe, med alt utstyret sitt, mens flygeilden med brennende fjøler og papir stadig antenner nye områder bak dem, innover mot Nørvøy.

Bar sin tunge husfrue over fjellet

En av de mest spesielle heltedådene fra bybrannen var det unge Anna Aure som sto for.

– 20-åringen fra Sykkylven var hushjelp hos enkefru Laura Devold. Tidlig om morgenen må de flykte fra Enarviken, men når de kommer til gravkapellet føler den svakelige gamle fruen seg så dårlig at hun ber Anna om å forlate henne der og selv komme seg i sikkerhet, forteller Dalhus.

Men Anna svikter ikke, hun tar den 80 år gamle enkefruen på ryggen og bærer henne i sikkerhet, over fjellet og ned i Volsdalen.

– Mange hadde problemer med å ta seg over fjellet denne mørke natta, selv uten bør på ryggen. Så det var litt av en bragd Anna utførte. Og fruen var ikke noen lett dame å bære, hun var visst litt av ei dundre, forteller Gustafsson.

Anna fikk senere en påskjønnelse på 150 kroner, for sin modige redningsdåd på branndagen.