- Tårene spratt når jeg fattet freden!

Han ble arrestert 16. mai i 1944 og satt dermed i ett år isolert i enecelle på Vollan kretsfengsel.

- Jeg var blant de siste som fikk slippe ut av fengslet, den 9. mai. Like utenfor porten satte jeg meg rett ned på fortauet for å fordøye at jeg var fri. Jeg gikk på en trikk, men ble plutselig klar over at jeg ikke hadde penger på meg. En elskverdig mann som forsto at jeg kom fra fengslet, ga meg 10 kroner.

- Det var selvfølgelig ille å sitte så isolert som jeg gjorde i et helt år, men i fengslet var det utviklet et kommunikasjonssystem som fungerte selv gjennom tykke murvegger. Jeg var derfor rimelig godt orientert om at freden nærmet seg, og det bidro selvsagt sterkt til å holde motet oppe. Dessuten klarte jeg en dag, ved å stå på en stol, å se over kryssfinerplaten i vinduet, slik at jeg fikk vekslet noen ord med Kaare Viken, medfange fra Ålesund, som var ute i luftegården, og han var godt orientert om situasjonen både i Ålesund og i Norge.

Viken hadde sittet på Vollan siden 1942 og hadde avansert til leder for snekkerverkstedet og hestepasser, noe som ga noe friere soningsforhold. Det interne kommunikasjonssystemet i fengslet fungerte på den måten at vi morset til hverandre. Malingen var skrapt bort på et sted på veggen, slik at vi kunne banke og skrape på den rå muren. Mannen på nabocella, ingeniør Wiger, lærte meg å morse, og jeg hadde en blyant slik at jeg fikk notert ned alfabetet. Deretter lærte jeg det utenatt. En bankelyd var prikk og en skrapelyd var strek. Gjennom å morse kunne vi altså holde hverandre orientert.

Like etter at jeg hadde kommet til fengslet, var det f.eks. viktig for meg å få vite om min nestkommanderende i den militære etterretningsorganisasjonen XU, Arne Birkevold, hadde kommet seg unna og i dekning. Skulle det bli nye harde forhør ville jeg i så fall ha en mulighet for å legge skyld på ham. Via Wiker på nabocella fikk jeg sendt beskjed til Kaare Viken ute i luftegården om at han måtte undersøke Birkevolds skjebne. Viken så gjorde og jeg fikk beskjed tilbake via Wigers morsing om at Birkevold hadde kommet seg i sikkerhet. Heldigvis ble det likevel ikke nødvendig å gjøre bruk av denne opplysningen, sier Magne Flem.

Fæl opplevelse

- Like før freden kom det åtte russiske krigsfanger på nabocella. Dette var en enmannscelle som min, men likevel så stuet de altså åtte mennesker inn der. Etter kort tid hørte jeg at tyskerne kom og hentet dem og gjennom sprekken i vinduet så jeg en eksekusjonspeletong av tyskere sto oppstilt. Jeg forsto at russerne skulle henrettes, jeg hørte skuddene og hørte at russerne falt, like utenfor vinduet mitt. Kvelden før hadde de sunget så vakkert i nabocella, og de sang da de sto langs muren. Det var fælt å være vitne til, like før freden.

Triumfferd

Etter en stunds opphold på fortauet utenfor Vollan kretsfengsel, kom jeg meg altså på trikken og dro til bekjente i Trondheim. Senere ble han sammen med 13 andre fanger fra Vollan og Falstad fraktet med jernbane til Dombås. Derifra hadde venner og pårørende arrangert transport for fangene via Åndalsnes og Helland hjem til Ålesund. Dit kom de sent om kvelden onsdag den 9. mai. Både på Åndalsnes, på Helland og i Ålesund sto mange mennesker oppstilt for å hylle fangene. I Hatlasvingen hadde beboerne reist en æresportal. Det var som et kokende hav av begeistring, og fangene var helt overveldet over det voldsomme stemningsutslag , står det å lese i Sunnmørspostens referat.

Arrestasjon

Tyskerne var hele tiden uvitende om hvilken viktig fange Magne Flem var. De fant aldri ut at han var distriktsleder for den militære etterretningsorganisasjonen XU fra Nordfjorden i sør og til Romsdalsfjorden i nord. Gestaposjefen for Midt-Norge, Gerhard Flesch, fikk først vite hva Magne Flem hadde vært med på da han møtte som vitne i rettssaken mot Flesch. Da Flesch hørte hva Flem hadde gjort, sa han klart fra at hvis tyskerne hadde fått greie på dette så ville han ha vært dødsdomskandidat. Flesch ble forøvrig selv dømt til døden og ble henrettet i 1947.

Det var egentlig mistanke om ulovlig fotografering Magne Flem ble arrestert for 16. mai 1944. Han hadde gjort avtale med sine medarbeidere om at hvis det sto en X på den aller siste linja på siste side i avisa, så var det et signal om at Magne Flem var arrestert og at de måtte gå i dekning. Dette opplegget var avtalt med en av maskinsetterne i Sunnmørsposten, Johan Hoel, og fungerte utmerket. Både den 17. og 19. mai sto det en liten X på siste linje i Sunnmørsposten, og både XU-sentralen i Oslo og XU-medarbeiderne i distriktet visste hva de hadde å gjøre. Både nestlederen, Arne Birkevold, og de andre gikk i dekning. Birkevold med familie kom seg etterhvert over til Sverige. Magne Flem hadde i alt 19 XU-kontakter rundt om på Sunnmøre, i Romsdal og i Nordfjord. Det var en kontaktperson på alle steder der tyskerne hadde festningsanlegg eller større forlegninger. Etter en stund, når det viste seg at Magne Flem ikke hadde røpet noe og tyskerne ikke klarte å rulle opp organisasjonen, kom aktiviteten i gang igjen.

Dramatisk forhør

Magne Flem ble sittende i cella i kjelleren på Gestapo-hovedkvarteret i den gamle rektorboligen på Helleborg 1 i flere dager før han ble tatt inn til forhør. Han fryktet det verste. Under arrestasjonen ble han bl.a fratatt en fyllepenn med usynlig blekk, og hjemme i et skap sto det mange hermetikkbokser med torskerogn i begge ender og med et hulrom i midten. Disse såkalte Ålesundsboksene ble brukt til å frakte film og annen informasjon. Torskerognen var ikke skikkelig hermetisert, slik at lukten av boksene skulle avskrekke tyskerne fra å åpne dem. Hvis tyskerne fant disse boksene kunne han være ille ute. Heldigvis fikk hans kone, Kari, høre om arrestasjonen og hun kom seg hjem til leiligheten i avishuset i Grimmergata og fikk fjernet alt det kompromitterende materialet der, men det visste ikke Magne der han satt i arresten og ventet på forhør.

En sein kveld ble han hentet til forhør i første etasje i Helleborg 1. Forhøret ble leder at Josef Schossmann, en av de mest beryktede gestapistene. Han startet med å bruke en gummislange fylt med en tung masse. Han slo over lårene først, og senere måtte Flem ta av seg jakken slik at Schossmann kunne slå også på overkroppen. Han ble banket slik at han knapt hadde en hvit flekk på hele kroppen. Han var gul og blå over det hele, og smertene var uutholdelige.

Flukt

Rommet som Magne Flem ble forhørt i lå til venstre for inngangsdøra på Helleborg 1, og vinduet er noe over en meter over bakken. Under det skjerpede forhøret kom Magne til at slike smerter kunne han ikke holde ut lenger. Han gikk litt bakover i rommet, tok sats, hoppet opp på bordet og stupte deretter ut gjennom vinduet. Vinduet var den gang smårutet, og Magne Flem holdt venstre hånd foran seg i det han braste igjennom både sprosser og glass. Ute i hagen kom han seg på beina og sprang. Da merket han at skjorteermet på høyre hand var revet av og det blødde kraftig fra et kutt over venstre underarm. Mest blødde han likevel fra et stort kutt i panna.

Han hadde tanker om å gjemme seg i et stort kommunalt vedlager i nærheten, men skjønte når han såg blodsporene at det ikke ville gå. Han løp derfor ned til Fløttmannstrappa og kastet seg uti, i et forsøk på å svømme over Brosundet. Han oppdaget at tyske soldater sto på andre siden og så på ham, og skjønte at det ikke ville gå. Han måtte snu, og sprang deretter opp til doktor Viddal som hadde kontor i Tonning-huset. Han ba Viddal skaffe en sjukebil.

Magne Flems plan var å bli fraktet inn på Borgundvegen i sjukebil, og så ta seg ned til en gråmalt kajakk han hadde gjemt i et naust i Volsdalsvågen. Med den kunne han flykte i skjul. Sjukebilen kom, og på Hellebroa sto tyskerne og fulgte etter bilen og Magne Flem ble arrestert på nytt.

Til Trondheim

Tilbake på Gestapo-huset på Helleborg fikk Magne Flem hjelp til å bandasjere såret i panna, og tyskerne sydde sting forå stanse blødningen fra såret over underarmen. De brukte ikke bedøvelse. 15-16 tyskere var samlet i rommet, hele styrken som hadde lett etter ham. _Schossmann spurteom syingen gjorde vondt. Jeg ristet på hodet. A'ha er ist ein Sportler , husker jeg Schossmann sa. (A'ha han er en sportsmann) Jeg hadde forresten inntrykk av at de behandlet meg med litt større respekt etter fluktforsøket, sier han. Han ble til og med budt på dram.

Etterhvert ble han på nytt satt i celle, men denne gangen i Ålesund Kretsfengsel. Det ble en forferdelig natt. Alle i XU hadde fått grei beskjed om at de ikke måtte stole på at de ville klare tortur. Alle hadde fått utlevert giftpiller, men Magne Flem hadde ikke noen på seg da han ble arrestert. Ut på natten skrudde han ut lyspæren i taket, knuste den og begynte å skjære mot håndleddet. Glasset var så tynt at det brakk og forsøket var mislykket. Da tok han glassstaven midt i lyspæren og brukte den til å skrape mot pulsåra helt til han fikk hull. Deretter stakk han armen inn i en stor papirpose og la seg på sengen. Litt senere kom en vaktmann på inspeksjon og oppdaget at det rant blod ut av papirposen. Han varslet Schossmann som slo alarm. Da var Magne Flem bevisstløs på grunn av blodtap.

Neste dag ble han fraktet til Trondheim i baksetet på en bil. Gestapistene Schossmann og Glatt kjørte, og de hadde lagt et teppe over ham, for at ingen skulle kjenne ham igjen. I Trondheim ble han puttet i enecelle på Vollan. Det hadde gått betennelse i såret på armen, og Magne Flem var for dårlig til å forhøres. En stund senere kom en person for å se til ham som utga seg for å være lege, men det viste seg at det var Gestapo-sjefen selv, Gerhard Flesch. Det at Magne Flem ble så syk gjorde at han ikke kunne forhøres i denne viktige startfasen. I tillegg kom at alle andre XU-folk i distriktet hadde fått varsling og gått i dekning, slik at tyskerne aldri ville greidd å rulle opp organisasjonen. Etter krigen vitnet Magne Flem i rettssakene både mot Flesch og mot Josef Schossmann. Flesch ble som nevnt dømt til døden og henrettet for de mange ugjerninger han hadde ansvar for. Schossmann ble dømt til 10 års fengsel, men slapp ut og ble utvist fra landet etter å ha sonet 6-7 år.