For å ta dette med tilhørighet først. Hanne Ørstavik har sunnmørske røtter. Faren kom fra Ørsta og hun var ofte på besøk der i barndommen, hos besteforeldrene i Kinabakkane. De hadde vært misjonærer i Kina. Selv vokste hun opp i Finnmark.

Om hun kommer til å treffe slektninger på biblioteket på Moa vet hun ikke. Det er en stund siden hun var i Ålesund sist.

—  Jeg gleder meg hver gang jeg får treffe lesere. Å fysisk få møte noen som vil bruke bøkene min i eget liv er viktig og verdifullt for meg. Jeg er så mye alene ellers, sier hun. Hun kaller skrivingen for en henvendelse:

— Først til meg selv, men etterhvert fordi jeg tror det finnes et du der, en leser. Å lytte til leserne blir det mest spennende for meg når jeg kommer til Ålesund, sier Ørstavik.

Grensesprengende seksualitet

Forfatterbesøket med Ørstavik er siste samling av høstens åpne lesesirkel ved Ålesund bibliotek på Moa. Ved forrige samling var Stig Sæterbakkens bok om selvmord tema.

Denne gangen er det kjærlighet i form av grensesprengende seksualitet det handler om, ved Ørstaviks romaner «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux» fra 2013, og «På terrassen i mørket» fra 2014.

– Det føltes som å føde tvillinger da jeg skrev den første av dem; Gud, kommer det en til? Så det ble to bøker, om to kvinner og to ulike situasjoner. Den første om håpet og troen på kjærligheten. Den andre om sorgen når det er klart at det ikke går, sier Ørstavik.

Og enda en bok

– Det kommer en tredje bok, en lillebror - eller søster. Kanskje neste høst. Etter håpet og etter sorgen, når du står der alene - hva da? Starter sirkelen på nytt da, med nytt håp, og ny avvisning? Jeg har akkurat begynt på boka og vet ingenting. Jeg trenger mer tid, sier hun.

– En roman skal komme fra et annet sted der noe har blitt bearbeidet, så det ikke lenger er min vilje som trekker den fram. Jeg bruker tid på å lytte den fram i stedet. Da blir den levende.

Kjærlighet? Sex?

Er kjærlighet dette:

Fravær. Mangel. Lengsel. Sult.

Eller er det hvile og velkomst, slik karakteren Paula drømmer at kjærlighet skal være. Det er Paula som sitter «på terrassen i mørket».

Der hovedpersonen Ruth i Bordeaux-boka går langt i å utforske egne grenser, for å forstå hvorfor mannen hun elsker heller vil ha prostituerte, så går Paula i neste bok enda lenger.

Paula er sosialantropologen i 40-årene som gjør egen kropp til et feltarbeid, og selger seg som eskortepike i Sør-Spania.

Hva skjer når kjærlighet er et sår. Eller en sult som gnager? Hvor langt er hver enkelt villig til å gå for å bli møtt?

Avvisning

– Kjærlighetslengselen har disse kvinnene felles. Det seksuelle i bøkene er faktisk det minst farlige i dem. Avvisning, ensomhet, lengsel etter å bli møtt. Det er det farlige, sier Ørstavik.

– Jeg har snakket om disse bøkene med mange typer lesere. Skam og flauhet er en vanesak. Det er gjerne de du minst skulle tro at hadde mye på gang privat, som viser seg å ha mest å si om temaet seksualitet, ler Ørstavik.

– En må tørre mye som leser?

– Absolutt. En leser må gi mye av seg selv i møte med en tekst for å få noe ut av den. Derfor er de samtalene hver og en av oss har med en bok blant de viktigste samtalene vi har med oss selv. Derfor er det viktig at litteraturen ikke lyver, sier Ørstavik.

Å miste hodet

Den store åpne plassen i Bordeaux som Ørstavik skriver om var en gang et virkelig rettersted.

«Seksualitet er et ekstremt farlig sted», uttalte Hanne Ørstavik da boka kom ut. Hun mener det fortsatt:

— Seksualitet er så sammensatt og kan være så mange ting. Den rommer så mange praksiser.

— Hva er kjærlighet da?

— Ja, si det, sier Ørstavik og ler:

— Det eneste vi helt sikkert vet om kjærlighet er at vi vil ha det.

En bestselger

Boka «Kjærlighet» fra 1997 er for øvrig Ørstaviks til nå mest oversatte enkeltbok. Den blir lest på 15 språk.

Ørstaviks romaner «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux» fra 2013, og «På terrassen i mørket» fra 2014.