«Jo, det lages til», skriv Kjell Haanes den 7. april 1940. Han var kalla inn til nøytralitetsvakt, og skulle møte på militærleiren Rinnleiret ved Verdal den 9. april. Hurtigruta var innstilt på grunn av den britiske minelegginga utanfor kysten.

I staden vart det nattog over Dombås. «En del av guttene skulle jo feste litt over gjensynsglede sammen med gamle kamerater. Til slutt sovnet en hel del i den salige rus», står det i dagboka, som sonen Kjetil har tatt vare på.

Dagen derpå

Dei unge soldatane var på ingen måte budde på synet som møtte dei då dei kom til Trondheim på sjølvaste 9. april. Haanes skriv: «Alle mann var nok en del slappe i morges da toget fløytet for Trondheim. Men det viste seg at denne slappheten snart forsvant. På Trondheims red lå det nemlig ett stort og tre mindre krigsskip med flagget til topps, og det var ikke det norske flagg disse båter bar, men det tyske hakekorsflagg! På jernbanestasjonen og ellers over alt i byen var tyske på post med ladde gevær ... Vi ble nok en del lange i fjeset over å se dette. En del trodde visst de hadde fått delirium.»

Soldatane hadde ikkje med seg uniformar. Dermed kunne dei spasere forbi dei tyske vaktene, og over på toget som skulle til Verdal. Klokka 10.30 kom dei til Rinnleiret. Soldatane frå Sunnmøre rakk knapt å få på seg uniformar før det vart alvor. «Vi fikk utlevert effekter i all hast. Mens vi stod oppstilt, og fikk utlevert, kom det to tyske bombefly over oss i lav høyde. Våre mitraljøser åpnet ild mot dem, og det ene flyet ble skadeskutt og gikk ned i sjøen.»

Natt til 10. april vart stabs-laget til Haanes beordra sørover mot Levanger for å gå i stilling. Haanes skriv: «Klokken 04:00 stod vi marsjklare. Klare til å gå til kamp, til å forsvare vårt land. Det var enda ganske skymt, men jeg forsøkte å se utover disse guttene som stod der oppstilt. Unge gutter alle sammen, fra 21 til 24 år, gutter i den sprekeste alder. Hvor mange av dem ville overleve dette? Jeg torde knapt tenkte på det.»

Kampar

Dei neste dagane samla dei norske styrkane seg ved Steinkjer. Dei hadde berre ammunisjon for «knapt en slagdag», ifølge brigadesjefen, oberst Getz.

Men den 19. april kom hjelpa dei venta på. Engelske styrkar gjekk i land i Namsos. Dagen etter kom franske styrkar. Tyskarane svara med å bombe Namsos og fleire andre byar og tettstader. Kjell Haanes var telefonvakt, med base på ein skule ved Steinkjer. Det var travelt, men baud ikkje på ytre dramatikk, før den 21. april. Då kom tyskarane. Kjell Haanes skriv: «Våre gutter skjøt så lenge de hadde ammunisjon igjen. Da måtte de sette bajonetten på.»

Denne dagen vart Steinkjer bomba. «Det kom en stadig strøm av flyktninger fra den brennende byen, gamle, unge, barn, koner og menn. De fleste hadde bare med seg en liten pjalt som antagelig inneholdt det aller nødvendigste av deres verdisaker. Og mesteparten så gråt de. Og fremdeles utover kvelden fortsatte bombardementet, og snart var hele himmelen, åsene, husene og kortsagt alt rødskinnende av det veldige flammehav fra den brennende by», skriv Haanes.

Retrett

Den 22. april noterer han kort: «Rømmer i vill uorden.» 23. april var Haanes si gruppe på garden Fornes, der dei var angripne av tyske fly. Den 24. april vart det trefningar med tyske forpostar. Nordmennene måtte trekke seg tilbake, saman med britane. Etter ein mars på seks og ei halv mil med full oppakning kom dei til Jørstad ved Snåsavatnet seint 25. april. Laurdag 27. april skriv Haanes: «Vi får hvile ut her nå, og det trenger vi. Under bataljen ved Berg og Ogndalen sov jeg kun tre og en kvart time på ni døgn.» Etter to dager der lite skjedde vart det rom for refleksjon. Den 29. april skriv Haanes: «Jeg har ofte tenkt meg inn i den situasjon at det er krig, men jeg har ikke tenkt meg at det er slik. Vi måtte forsone oss med fra første stund at et liv ikke er en sur sild verdt. Enten blir man skutt eller så blir man det ikke. Vi tar det bare med godt humør og lever mens vi lever.»

Det store biletet var slik: Britiske og franske styrkar vart sett i land i Namsos, i eit forsøk på å hindre tysk frammarsj nordover. Men 2. mai trekte dei allierte seg tilbake. Dermed måtte Dragonregiment 3. kapitulere. Den 4. mai skriv Kjell Haanes: «Nå er det slutt. Vi har måttet overgi oss, og er nå krigsfanger.»

Haanes var heldig. Han vart sendt til ein arbeidsleir, og den 28. mai vart han sett fri.

I dagboka skriv han: «Jeg trodde jeg hadde sprunget i lufta av glede. Hjem i morgen!»