Nå er plata «Switch» ute. Der er han fri og presis sammen med strenge-geniet Geir Sundstøl, som trakterer steelguitar og mye anna spennende.

Morten Qvenild, tangenter, og perkusjonist Erland Dahlen er ikke mindre interessante innslag i det molværske universet.

For ikke å glemme lyddesigner og mangeårig turnémakker Johnny Skalleberg, som har stått for det tekniske med plata.

Turne

– Vi legger ut på turné med det samme. Hvis Lufthansa flyr, starter vi helt sør i Tyskland, sier Nils Petter Molvær.

Musikerne har forberedt seg med et sett stramme live-versjoner av materialet fra «Switch». Men de kommer nok til å tøye og bøye litt likevel.

Det er uansett rikelig tid og rom i musikken. – Har han blitt mer laidback?– Vetta søren. Det er fint å slappe av. Ta seg bedre tid. Med åra blir du forhåpentligvis klokere også. Men jeg føler meg i grunnen ikke noe roligere.

For Molvær handler det meste om å gi slipp. Bevege seg inn i situasjoner og søke kontraster. Det er der energien oppstår. Da gjelder det å følge på i den retninga energien tar.

Frihet

Alle medmusikere får samme viktige friheten. Hans eneste påvirkning består i utvelgelsen av dem.

– Til sjuende og sist handler det om hvilke lydbilder vi skal operere med. Du kan få til utrolig deilige klanger i miksen mellom det syntetiske og organiske.

«Organisk» skal her forstås som skrapjernet Molvær blåser i.

– Som trompeter må det være svært å bli utgitt på Okeh – samme etikett som selveste Louis Armstrong?

– Javisst! Det var en annen journalist også som beit seg merke i dette.

– Men du har fått med deg at han Louis Armstrong er død. Du har det?

Latter

Hes latter i andre enden. Vår tilmålte telefon-audiens hos Molvær går mot slutten.

Sikkert hans ørtende intervju for dagen.Men vi klarer ikke dy oss:

– Kommer dere til å gi ut «Switch» som steinkaker i gavepakning også?

– Det hadde vært noe. Ved nærmere ettertanke: Den aller første skiva jeg fikk var faktisk ei 78-plate med Louis.